I Pengevirke 3/2011 sto det om hvordan ansvaret for en geit ga Bosco og andre foreldreløse ungdommer i Uluguru-fjellene egenstyrke. Siden den gang har Bosco og 7 andre foreldreløse ungdommer tatt videregående yrkesutdannelse. I mellomtiden har de undervist mer enn 2000 elever på 4 lokale grunnskoler i geitehold og presset 8000 murstein til et nytt internat og utviklingssenter i Luale, langt inne i Uluguru-fjellene. Solomon Nicholaus, den lokale lederen for prosjektene, har en bærende ide for alle virksomhetene: Både samfunn og det enkelte mennesket bygges opp ved å motta støtte for deretter å yte tilbake til samfunnet.

Bonde med macadamiaplante

Kibuko Primary School var den første grunnskolen som fikk eget geitefjøs og geiter på skolen. Snekkeren var Bosco. Ved daggry gikk han tre timer fra gården sin til Kibuko for å bygge fjøset og tre timer hjem igjen om kvelden. Fra klasserommene så de 600 elevene på skolen at fjøset sakte reiste seg. Alle visste hvem Bosco var og at han ikke fikk lønn for arbeidet han utførte. Bosco var den første foreldreløse som fikk en geitekilling. Nå ga han tilbake og var et tydelig idol for de 600 elevene, som verken har tilgang til Farmen eller Norske Talenter. Elektrisitet og TV finnes ikke i Kibuko.

Å samarbeide med Solomon er en innvielse i menneskelighet. Han stiller seg selv og sine kunnskaper til tjeneste for alle i Uluguru-fjellene uten betingelser. Samarbeidet har ført meg lenger og lenger inn i fjellene og i menneskeskjebnene. Innerst i fjellene besto ikke engang en håndfull elever ungdomsskoleeksamen. Svært lang vei til skolen, få lærere og lærebøker og nattesvart ute og inne etter klokka 7 skapte et nesten umulig læringsmiljø. Jentene var dårligst stilt med mange forpliktelser i hjemmet og utrygg skolevei, der voldtekter ikke var uvanlig. «Vi må skaffe disse ungdommene et hus å bo i ved skolen», utbrøt jeg til Solomon for to og et halvt år siden. Han stirret ettertenksomt på meg en stund med de varme øynene sine og sa, som ofte før: «Yes. It is possible.»

For å få plass på internatet måtte jentene yte tilbake

I november 2014 begynte byggingen. I dag bor 35 jenter på internatet. Ved siden av sovefløyen, som har plass til mer enn 50 jenter, er et stort forsamlingslokale, der jentene spiser og gjør lekser. De sier selv at de opplever å ha blitt satt fri. Hjemme fikk de alltid høre at skole var meningsløst. De måtte jobbe med dyra og jordbruket til mørket satte inn og fikk bare bruke kostbar olje i oljelampe en kort stund til lekselesing om kvelden. Skoleveien var lang og krevende, gjerne også kald og våt. Sultne og ofte forkomne var det vanskelig å konsentrere seg om det læreren underviste i. På internatet har de lys fra solcellepanel til klokka 23. De kan lese lekser når de vil og får hjelp av hverandre til å løse oppgaver. Ingen har nevnt hjemlengsel. Når jeg har lagt meg for å sove i gjesterommet på internatet, hører jeg jentene snakke i munnen på hverandre i naborommene, bare avbrutt av rungende lattersalver. Da er det godt å sovne.

De foreldreløse lager murstein

Hvorfor er internatet halvfullt? For å få plass på internatet måtte hver jente yte tilbake. De svakest stilte fikk plass uten betingelser. Ellers måtte jentene inngå kontrakt med Solomon. 100 bøtter jord, 200 bøtter sand og 1 kubikkmeter stein båret til byggeplassen var inngangsbillett. Bare de som oppfylte kontrakten fikk plass. Jentene fikk ellers støtte fra medelever på de fjerntliggende grunnskolene de kommer fra. Flere dager bar 160 elever fra grunnskolen i Lukunguni støpesand til byggeplassen for at jentene fra skolen deres skulle få bo i internatet. På byggeplassen huserte elevene fra yrkesskolen, som presset murstein i samarbeidende grupper. I uke 8 2015 kom 25 venner fra Norge for å bistå i byggingen. De opplevde å ha fått i overflod hjemmefra og var takknemlige for å gi tilbake.

Gode eksempler smitter

Erik Dammann skriver at mennesket er åpent, verken egoistisk eller altruistisk av natur. Sikkert er det at mennesket lærer av andre. Hvilke verdier vi utsetter hverandre for i praktisk handling betyr mye. Da lokalsamfunnet bestemte at internatet bare skulle være for jenter, sa en av de foreldreløse guttene: «Får ikke vi være med å bygge, da?» Thomas, Venance og Emmanuel fikk være med og sto på fra morgen til kveld i hele byggeperioden. Som foreldreløse geitebønder er de drillet i Solomons ideologi. Av andre fikk vi høre at Emmanuel delte ut halvdelen av melken fra de tre geitene sine til gamle og fattige syke i nabolaget uten betaling. Om kveldene underviser han nabobarn som ikke får gått på skolen. Som du sår, skal du høste. Gutta har gitt mer enn nok og skal få tilbake støtte til videre utdanning.

Erik Dammann skriver at mennesket er åpent, verken egoistisk eller altruistisk av natur. Sikkert er det at mennesket lærer av andre.

Dette er verken sentimentalt kliss eller godhetstyranni, men hverdagshandlinger til mennesker som lever på grensen mellom liv og død. Erfaringen er at det er lite som skal til for å skape vilkår for menneskelighet og omtanke, men det lille må være tilgjengelig. Geita og samarbeidet med andre foreldreløse har vært nøkkelen til å bygge de foreldreløses egenstyrke, mens Solomons virke er et ukuelig og lysende eksempel på menneskelighet til etterfølgelse.

Mgetas venner

Støtten til prosjekter i Uluguru-fjellene skjer gjennom foreningen Mgetas venner, mgetasfriends.com, som er trygt forankret i Solomons ideologi. På nettsiden har vi beskrevet virksomhetene våre. Vi ønsker blant annet å videreutvikle internatet til et regionalt lærings- og utviklingssenter i Uluguru-fjellene. De foreldreløse som har fått yrkesutdannelse ønsker å gi tilbake ved å etablere opplæringsbedrifter ved senteret, blant annet en systue. Vi trenger en bygning til de ulike virksomhetene i utviklingssenteret.

Utpining av dyrkningsjorda og erosjon truer Uluguru-fjellene. Ved siden senteret etablerer vi, blant annet gjennom støtte fra Cultura Gavefond, et forsøksfelt der vi komposterer planteavfall, utprøver ulike former for plantedekke i terrassene, samplanting av trær og grønnsaker og foredling av lokale arter av nyttevekster. I februar har vi satt i gang oppal av om lag 60 000 Macadamiatrær for utplanting ved 12 skoler koblet med grupper av minst 25 bønder fra tilhørende lokalsamfunn. Prosjektet er blant annet finansiert av elevenes solidaritetsaksjon oktober 2015 ved Steinerskolen i Moss.

Med 45 % av befolkningen under 15 år er de 11 000 skolene i Tanzania nøkkelen til utvikling, og vi ønsker å gjøre skolene til lokale ressurssentre. Macadamianøtter har god pris lokalt og er verdens dyreste snacksnøtter. Med produksjons- og foreldlingssamvirke kan overskuddet fordeles mellom bøndene, og en viss andel forbeholdes fellestiltak og fellesgoder i lokalsamfunnene.

Vi tar gjerne imot støtte slik at Mgetas venner kan gi tilbake til prosjekter i Uluguru-fjellene, og slik at de som får støtte igjen kan gi tilbake til sine lokalsamfunn.