For materiell behovsdekning behøves det en næringsøkonomisk prosess. Det vil si et handlingsforløp som starter med produksjonen av et produkt, en skapt verdi, som deretter fordeles gjennom handelsleddet, for så å utnyttes gjennom menneskers forbruk. Et minimum av samhandling mellom aktørene er nødvendig. Men er samhandling det samme som samarbeid? Og er alt som fremstilles reell verdiskaping?

Den næringsøkonomiske prosessen er i dag basert på en illusjon. Troen på at det frie konkurransemarkedet gir den best tenkelige forutsetningen for en livskraftig verdiskaping. En større blindhet kan vanskelig tenkes. Det forhandles mengder av produkter som kvalitativt sett er verdiløse. Hva med alt som fremstilles og fraktes med så store miljøbelastninger at produktene må vurderes som minusverdier? Hvordan tenker politikere og andre som kaller slik virksomhet for verdiskaping?

Konkurransemarkedet fører stort sett ikke til livsbefordrende verdier, men til død for naturen og sykelighet hos menneskene. Naturens levende mangfold, grunnlaget for at vi i fremtiden skal kunne ha mat, tynes av rovdrift over hele kloden. Vi har fått konkurranse- og indu­stritenkning i matproduksjonen. I u-land presser profitthungrige kapitalkrefter mennesker bort fra jorda si. De må leve i elendighet uten andre forhåpninger enn det å overleve sulten fra dag til dag.

I Norge har folk flest penger nok, ja. Men behøver vi indu­strilandbruk? Hva skjer når enorme treskere eller kjempetraktorer som sammen med grasutstyr på opptil 15 og 20 tonn har presset all luft ut av den levende matjorda? Meitemarken har for lengst evakuert til åkerkantene. Sakte, men sikkert trekker restene av jordas øvrige gode organismer sitt siste åndedrag. Intet godt kan leve i ei jord så tettpakket at den ikke evner å drenere bort vatn.

Er det umulig å overvinne troen på konkurransemarkedet? I dagens næringsøkonomiske prosess skjer samhandlingen kun ved at produsentene, forhandlerne og forbrukere sender produktet fra ledd til ledd i kjeden. Men aktørene samarbeider ikke med hverandre. De samhandler bare på grunnlag av egeninteresse. Dette fører til umenneskelighet og forhold som skader livet.

Dette må endres. Det behøves et forum for assosiativt samarbeid, et verdisamvirke mellom representanter for partene. Slik vil det oppstå en kommunikasjon som kan føre til gjensidig innsikt i de andres situasjon, interesser og behov. Gjennom belysning fra alle tre sidene kan det oppstå bevissthet hos alle om hvilke verdier som skapes og hvilke som tapes ved vurderinger av ulike alternativer for behovsdekning. Først da vil de egentlige behovene sett fra et forbrukerstandpunkt kunne gjøre seg gjeldende i alles bevissthet. Så kan behovene drøftes og forenes med de praktiske og prismessige mulighetene som produsentene og forhandlerne har.

Gjennom et assosiativt samarbeid kan aktørene avtale aktuelle kriterier for kvaliteter og førstehånds priser. Produkter som oppfyller kravene kan merkes slik at de lar seg gjenkjenne i butikkreolene. Merkene gir en garanti for at de produksjons- og transportmåtene som representanter for forbrukerstandpunktet har akseptert er blitt fulgt opp. Da vil produktene bli konkurransedyktige i det bestående markedet.

Går de som har hjerte for helse, natur, miljø og sosial rettferdighet aktivt inn i det assosiative arbeidet, vil menneskene og naturen igjen kunne komme i harmoni med hverandre. Den negative virkningen av markedskreftene vil overvinnes for produkt etter produkt, først i lokale forhold, så i region etter region. Og de pengene forbrukerne bruker på varer de egentlig ønsker vil fungere som midler som befordrer livet.