Vi er fire pionér-elever som i januar 2017 fullfører de tre første årene. Det har kommet ca. ti nye elever etter oss, og sammen skaper vi et uavhengig, treårig utdanningsløp hvor vi er i praksis alle tre årene og kommer sammen til seminarer hver andre måned i ca. ti dager i Norge, Sverige, Danmark og Finland. Da har vi blant annet forelesninger, gårdsbesøk, presentasjoner av prosjekter og veiledningssamtaler.

Jeg søkte meg til BINGN fordi jeg ville ha et småbruk, være mest mulig selvforsynt med mat og kunne leve et rikt liv med få midler. Jeg har ikke vokst opp på gård, manglet erfaring, og jeg ville ikke prøve og feile på egenhånd. Jeg har jobbet i flere lange perioder med gårdspraksis for kost og losji og lært mye. Det har gitt mange store opplevelser. De aller fineste dagene var på langstølen til Yvonne og Ole Jacob Christensen i Valdres da vi henta ut tømmer til ved i skogallmenningen. Det var hard jobbing med kvisting og sleping i solsteiken, men da vi satt rundt bålet og spiste pinnebrød med smelta, eget-kinna smør, egen-ysta ost, hjemmelaget bringebærsyltetøy og spekepølse laget av eget kjøtt med kaffe til, da tenkte jeg for meg sjøl; Tenk at man kan leve slik – og så velger man en kontorjobb i by’n … Så la vi oss tilbake i lyngen og sov en times tid før vi tok en ny økt, sæla på Blakka og dro hjem til middag.

Samtidig som det å jobbe på avsidesliggende plasser har vært utrolig lærerikt og gøy har det også vært utfordrende. Aller mest sosialt. Det er vanskelig å være få når man deler bolig, måltider, arbeidsplass og fritid langt fra andre venner og familie. Jeg blir mer og mer tiltrukket av en kollektiv driftsform.

På seminar på Thorsjøgård, Pernille Vestskogen til høyre. Foto: Veerle Kaffka

Mot strømmen

BINGN vil forhåpentligvis etablere seg og tiltrekke seg bønder som ønsker å ta over og drive de store gårdene også. Det er kanskje naturlig at vi som de første også er de mest søkende. Jeg tror at bare én av oss fire kommer ut av BINGN som biodynamisk bonde i januar, og det er ikke meg, men vi er på god vei vi andre og.

I økologien snakker man om nærende og tærende planter. I overført betydning tror jeg vi i BINGN ønsker å være blant de nærende plantene i det økosystemet vi innser at vi er en uløselig del av. Det er nok en blanding av solidarisk idealisme og et personlig behov for å gjøre noe praktisk og meningsfylt som driver meg. Det er tidvis en ganske ensom tilværelse. Jeg går jo mot strømmen, som tar minste motstands vei. Og selv om jeg oftest møtes med støtte og beundring blir jeg også sett på som naiv og dum fordi jeg ikke bryr meg om økonomisk vekst og i manges øyne da ikke bidrar til samfunnet. Det er den monetære monokulturen jeg ikke ønsker å bidra til, som undertrykker og utnytter menneskene andre steder og separerer menneskene her. Jeg har hittil to utklippsbøker fulle av hilsener fra venner rundt om i verden, som uttrykksfullt og genuint minner meg på hvordan jeg ellers bidrar. Det hender jeg må bla litt i dem.

I økologien snakker man om nærende og tærende planter. I overført betydning tror jeg vi i BINGN ønsker å være blant de nærende plantene i det økosystemet vi innser at vi er en uløselig del av.

Biodynamisk landbruk er dessverre et litt rart og innholdsløst begrep for mange og burde kanskje hett noe annet. Jeg vil kalle det solidarisk landbruk. Man driver ikke bare landbruk, men man gjør det med et mål om å gi noe tilbake til jorda så man kan fortsette å drive landbruk også i fremtiden. Dette gjør man gjennom ekstensiv økologi-praksis med for eksempel vekstskifter og kompostering, men man har også i over hundre år, gjennom forskning og observasjon, utviklet metoder for å styrke livskraften i det levende. Altså i jord, planter, dyr og mennesker. De som har vært med på slakt forstår hvilken kraft jeg snakker om. Det er unektelig en livskraft som forsvinner når noe dør.

Undring

På BINGN blir det antroposofiske formidlet gjennom samtaler og forelesninger, og det skaper både diskusjon, entusiasme og undring. Det er en forholdsvis liten del av undervisningen, men samtidig tilstedeværende i alt vi gjør.

BINGN er en ikke-akkreditert utdanning så man kan ikke få lån og stipend i Lånekassen. Man får heller ikke studiebevisets goder eller offentlige papirer, men man får så mye annet.

Mine største undervisningsopplevelser har jeg hatt på Skillebyholm i Sverige. Der er tilgangen på fantastiske formidlere mildt sagt god. Jeg tror ingen av oss glemmer begeistringen som fylte rommet da Thomas Luthi viste oss de usedvanlig vakre, meterlange metamorfose-plansjene sine av en pion, eller roen som rådet da vi stod femten stykker rundt bikubene til Peter Schneider i bare sommerkjoler og shorts blant titusenvis av fornøyde bier.

BINGN er avhengig av økonomisk støtte for at vi som går der kun trenger å betale kr 15 000,- pr år. Hvis dette er noe du ønsker å bidra til, så send en e-post til elizabethwirsching@gmail.com.

Eller hvis du ønsker å være med! Du finner søknadsskjema på  www.bingn.org.