Vi lever i urbaniseringens tid, folk og arbeidsplasser trekker inn mot de store byene, og samtidig stiger boligprisene. Leiligheten du kjøpte for noe år siden kan du nå selge til en pris som langt overstiger det du betalte. Det kan dreie seg om flere millioner selv om du ikke har påkostet en krone i oppussing. Bankene låner villig ut penger, og myndighetenes restriksjoner har i liten grad klart å bremse prisveksten. Få husker det store boligprisfallet på 80-tallet, og bare de færreste frykter at vi er inne i en boligboble.

De som har penger kan bli enda rikere ved å investere ikke i bare én, men opptil flere boliger. Da kan de tjene på både verdistigning og høye leieinntekter. I Norge er det en husleielov, men lite tyder på at den er kjent eller at myndighetene bryr seg om å kontrollere. Dagens boligmarked fungerer i stor grad som en pengeoverføring fra de som har lite til de som allerede har rikelig.

Det er markedet som rår, men det har ikke alltid vært slik. Etter krigen styrte myndighetene boligmarkedet i langt større grad gjennom Husbanken, rimelige tomter og dannelsen av boligbyggelag. Da kunne du ikke by deg fram til en bolig, men måtte stå på venteliste.

Hannah Gitmark gir i sin bok Norske hjem en detaljert innføring i boligpolitikken både før og etter 2. verdenskrig. Lenge var det en politisk prioritet at alle skulle ha en god bolig, men reguleringen fikk etter hvert svakheter. Da jeg kjøpte min første bolig rundt 1980, måtte jeg levere en tykk bunke tusenlapper «under bordet». Etter hvert havnet politikerne i dilemmaet mellom å ville styre og det at alle skulle kunne eie sin egen bolig. Styringsvilje hørte til venstresidens valgtaler, realiteten ble at markedskreftene ble sluppet løs.

Situasjonen i Oslo-området er blitt slik at det knapt nok er mulig for en enslig sykepleier eller lærer å få råd til å kjøpe egen bolig. Bare 3 % av boligene i Oslo ville være mulig å kjøpe på en sykepleierlønn. Noe må gjøres. Hannah Gitmark tar for seg en rekke muligheter. Skattesystemet favoriserer de som eier egen bolig. Fram til 2005 måtte vi inntektsføre verdien av å bo i egen bolig, men så forsvant den posten på selvangivelsen. Hun ser på mulighetene for nye tomter.

Er det på tide å bygge ned golfbaner, store hager og kolonihager? Men selv om vi får flere boliger, kan det hende at de blir kjøpt opp av de som allerede har? Nesten alle forslag kan ha både heldige og uheldige konsekvenser, så dette er ikke noe enkelt område å styre. Det mest interessante kapittelet er det siste, som er kalt «sosial utbygging». Her beskrives ulike tiltak for å hjelpe de unge inn på boligmarkedet. I andre land er dette gjennomført i mye større grad enn her i Norge, men også noen norske kommuner har gjennomført viktige prosjekter.

Hannah Gitmark har lagt vekt på nøyaktighet og detaljrikdom i fremstillingen. Mange ulike stemmer har kommet til orde, og det er viktig fordi det viser hvor komplekst dette området er. Selv om boken er på bare 257 sider, opplever jeg den som noe tung og overveldende. Med en strengere redigering og mer konsis form ville hovedlinjene kommet klarere fram, samtidig som boken kunne blitt interessant for flere. Dette er jo et tema som angår alle oss som bor.