Den gangen var det ingen Cultura Sparebank å støtte seg til. Uten godkjennelse og uten kapital var likevel pionergruppen overbevist om at dette skulle gå. Med en grunnleggende tillit til at når ideen er riktig og viljen sterk, kommer pengene. Det fantes ingen annen sikkerhet enn denne overbevisningen. Og den holdt, og har gjort det i 50 år, – nå også med Cultura Sparebank i ryggen.

Handlekraftig byråkrati

Da en av pionerene, Phyllis Jacobsen, kom til Sosialdepartementet i Oslo med en modell av den framtidige landsbyen, vekket det umiddelbar entusiasme: «Her kommer det noen som har en løsning på våre problemer», utbrøt byråsjefen. I Vestfold fylke og i de omliggende regioner var det stort behov for tilbud til utviklingshemmede. De forlot kontoret samme dag med en sjekk på kr 50 000 (tilsvarende ca. 500 000 kroner i dagens kroneverdi).

Godkjennelse for utbygging og lånegarantier for 50 landsbyboere ble innvilget etter kort tid. Den gang fantes ennå et handlekraftig byråkrati.

Tenn et lys

Allerede første år ble aksjonen Tenn et lys for Vidaråsen introdusert. Russen (avgangsklassene i gymnaset) solgte bivokslys laget i landsbyen for 5 kroner. Etter noen år ble prisen økt til 10 kroner. Første lysaksjon var i Oslo. Det ble solgt mange lys. Nok til at det neste år og årene som kom kunne bygges et nytt hus for hver lysaksjon.

Samtidig strømmet ungdom som søkte alternative løsninger til Vidaråsen, som vokste år for år. Og nye landsbyer ble etablert andre steder i landet. Kollektivtanken og idealismen blomstret på 1970-tallet.

Fra Vidaråsen. Foto: Ruben Khachatryan

Bølge av medgang

Vi var mange unge som fant mening og innhold i møtet med landsbyboerne (de utviklingshemmede) og antroposofien. Landsbyen seilte på en bølge av medgang, selv om hverdagslivet i dette tette sosiale fellesskapet var meget krevende. Det var ofte konfliktfylt. Vi yngre fikk streng opplæring av noen av de erfarne pionerene. Og vi lot oss oppdra. Ikke minst i møte med menneskelige kvaliteter hos usedvanlige mennesker, som professor Nils Christie kalte landsbyboerne. Det ga en ny oppvåkning for menneskeverdet.

Landsbyboerne og kjærlighet til «saken» gjorde at mange holdt ut og ble forbundet med landsbyimpulsen for livet. Andre reiste og fant nye oppgaver. Flere startet nye landsbyer og Steinerskoler. Mange ble lærere, eurytmister og bønder. Dette var viktige utviklingsår for mange mennesker.

Camphills begynnelse

For å sette dette i perspektiv minner jeg om Camphills begynnelse i Skottland 1940. En gruppe flyktninger, flere av dem jøder, fikk reddet seg ut av Wien da krigen brøt ut. En ungdomsgruppe som hadde samlet seg omkring legen Karl König avtalte å møtes et sted i verden for en felles oppgave. Å etablere et fellesskap med funksjonshemmede barn. Samtidig, i januar 1940, ble den første dødsanstalten for å utrydde psykiatriske pasienter og utviklingshemmede opprettet i nazi-Tyskland. De meget godt organiserte T4-aksjonene drepte i løpet av de første krigsårene 200 000–300 000 mennesker. Eutanasiaksjonene som ble gjennomført i «barmhjertighetens tjeneste» og hemmeligholdt for pårørende og ytterverdenen er en bestialsk historie.

I 1948 kom Menneskerettighets­erklæringen. Som et svar på krigens grusomheter ble «menneskets iboende verdighet» satt i fokus som en framtids­impuls. Denne impulsen ble konkret i møtet med landsbyen. Landsbyboerne var diagnosefrie. Vi nyankomne så ikke forskjell på landsbyboere og medarbeidere. Gjester som kom på dagsbesøk ble ofte litt usikre og prøvende, og de blir det fortsatt.

Limet i landsbyene

Det er landsbyboerne som har vært «limet» gjennom disse 50 årene. De er våre lærere. Dette erfares på flere områder i landsbyene.

Arbeidsglede og ansvarsfølelse:

Sykefravær er så og si fraværende. «Å leve i kjærlighet til sine handlinger, og å la de andre leve ut sine intuisjoner og å forstå deres vilje- det er det frie menneskets grunnsetning». (fra Frihetens Filosofi, Rudolf Steiner). Det kan vi «normale» tenke som frihets­ideal, – dette gjør landsbyboerne, om det så er å hente melkespannet fra fjøset eller stryke en skjorte.

Unik interesse for mennesker:

«Hva heter du? Hvor mange barn har du? Har du hund?» I arbeidet på verkstedene er det de samarbeidende menneskene som er i sentrum, like mye som produktet.

Aksept av egen skjebne:

De fleste av landsbyboerne hviler i sin egen annerledeshet. De sier ja til den de er. De vet nok om sitt handikap, men bærer det med verdighet.
Tema for Camphills 50-årsfeiring er «Et verdig liv». Dette er et tema som er høyst aktuelt i dagens samfunn. Landsbyene med sitt mangfold av folk og aktiviteter er oaser av menneskelighet. De er utviklingssteder for menneskets iboende verdighet.