Cultura, en utviklingsbank
Arne Øgaard
Publisert: 20/06/2017
I 2016 åpenbarte det seg en voksende skepsis til vestlige politikere og deres systemer. Amerikanerne valgte en høyst uforutsigbar person til president, men det kom også mange andre reaksjoner på de etablerte politikernes arroganse og deres manglende evne til å finne fruktbare løsninger. I den avsluttende runden i det franske presidentvalget uttrykte mange stor mistro til begge kandidatene. Protestvalg bringer oss ikke framover, men de viser at den tradisjonelle politiske tenkningen ikke lenger er tilstrekkelig til å møte de store utfordringene vi står overfor hverken når det gjelder rettferdig fordeling av arbeidsoppgaver og materielle goder (økonomi) eller de store ressurs- og forurensingsproblemene (økologi). Høyre- og venstresiden virker like ubehjelpelige i å frembringe de nødvendige endringene.
Vi trenger nye innsikter og nye måter for konstruktivt samarbeid. Det finnes ingen enkle oppskrifter, men vi må finne fram til metoder som gir oss mer fruktbare ideer. Hvis to mennesker er sterkt uenige og de ikke kjemper for rent egoistiske interesser, vil det som oftest være noe riktig hos begge parter. Hvis vi tar tak i disse motsetningene, bevarer det beste i begge og lar dette omformes til helt nye ideer, kan vi kontinuerlig være i utvikling. Det er da mulig å finne helt nye tanker som kan føre til praktisk handling fram mot en mer rettferdig og bærekraftig verden.
Vi trenger nye innsikter og nye måter for konstruktivt samarbeid. Det finnes ingen enkle oppskrifter, men vi må finne fram til metoder som gir oss mer fruktbare ideer.
En slik prosess må nødvendigvis føre til oppgjør med gamle dogmer. Spesielt viktig er det å ruske opp i dogmene på det økonomiske området slik at vi kan få en ny forståelse av idealene frihet, likhet og brorskap.
Ved oppstarten av Cultura Sparebank hadde vi vansker med godkjennelsen, fordi myndighetene trodde initiativtakerne var naive når banken ikke hadde som målsetning å tjene mest mulig penger. Det virket som en svermerisk utopi at en bank skulle tjene samfunnsnyttige formål og ikke appellere til kundenes trang til høyest mulig innskuddsrente og lavest mulig lånerente. Myndighetene hadde ingen forståelse for brorskapsidealet, det at næringslivet er et område hvor vi arbeider for hverandre. Dette gjelder også pengene vi setter i banken. Vi kan la dem arbeide for de ideene som vil bringe samfunnet fremover, men da må vi være villige til å akseptere den renten som de samfunnsnyttige prosjektene kan bære. For at vi skal kunne vite at våre penger gjør et nyttig arbeid når de er i bankens varetekt, må banken være transparent. Den må opplyse kundene om hva som skjer med pengene når de ikke bruker dem selv. Dette har vært praksis i Cultura Sparebank i 20 år.
I 20 år har banken levd i brytningen mellom det økonomisk bærekraftige og det å kunne finansiere de mest ideelle ideene. Det har vært en prosess som har krevd våkenhet og indre bevegelighet, dristighet og tilstrekkelig forsiktighet. Men det å bevege seg mellom motsetninger er jo selve grunnlaget for utvikling.