Dette er spørsmål jeg sitter igjen med etter å ha arbeidet meg gjennom Karl Polanyis bok Den liberale utopi. Boka, som kalles en klassiker i økonomien, kom første gang ut i 1944 med tittelen The great transformation.

Polanyi argumenterer for, og påviser ved historiske eksempler, at selvregulerende markeder vil føre til ulike problemer og at det største av dem er arbeidsløshet. Han påpeker at samfunnet raskt vil sette i gang ulike tiltak for å unngå de uheldige virkningene av det selvregulerende markedet og i verste fall kan disse være enda verre. Han betrakter fascismen som en reaksjon på kaoset som kan oppstå i en markedsøkonomi uten tilstrekkelig styring.

Han påviser også at selve ideen om et fritt marked uten statsinngrep er en umulighet.

„For så lenge systemet (det frie marked) ikke er etablert, vil og må økonomiske liberale påkalle statlig intervensjon for å etablere det, og når det er etablert for å holde det ved like“.

„Paradoksalt nok måtte ikke bare mennesker og naturressurser, men også organiseringen av selve den kapitalistiske produksjonen vernes mot det selvregulerende markedets ødeleggende virkninger“.

Polanyi gir eksempler på at markedsøkonomi ikke nødvendigvis gir en bedre samfunnsutvikling, men at inntekter til et land kan føre til at de rike blir rikere og de fattige fattigere.

Forfatteren tar også et oppgjør med Adam Smith, som hevdet at samfunnsutviklingen var avhengig av „Menneskets tilbøyelighet til å drive byttehandel, arbeide mot betaling i naturalia og bytte en ting mot en annen“. Dette sitatet har senere gitt opphav til forestillingen om det økonomiske mennesket, et menneske som bare handler hvis det kan oppnå en belønning. Gjennom eksempler fra historien og andre kulturer viser Polanyi at mennesker handler ut fra det som gir sosial status, og det er oftest ved å bidra til fellesskapet.

Hva er så alternativet til markedsøkonomi? I og med at det alltid vil være en form for regulering er det viktig at denne er så fornuftig som mulig. „Vi må med alle tilgjengelige midler bestrebe oss på å bevare de dyrebare verdiene vi har arvet fra en markedsøkonomi som har spilt falitt … Hverken frihet eller fred kunne institusjonaliseres når markedsøkonomien rådet, siden dens mål er profitt og velferd, ikke fred og frihet. Vi må i fremtiden gjøre en bevisst innsats om vi overhodet skal ha fred og frihet“. „Markedsøkonomiens død kan bety begynnelsen til en ny æra med større frihet enn noensinne … Regulering og kontroll kan gi frihet for alle, ikke kun for de få.“ „Så lenge mennesket er trofast mot oppgaven å skape mer rikelig frihet for alle, behøver det ikke frykte at makten eller planleggingen vender seg mot og ødelegger friheten som det bygger ved deres hjelp.“

Fra gammelt av har ikke arbeid, jord og grunn vært verdier som kunne selges, og Polanyi argumenterer for at disse ikke må underlegges markedsmekanismen.

„Arbeid er bare et annet navn for en menneskelig aktivitet som er en del av livet, og livet er i sin tur ikke frembragt for å selges, men av helt andre grunner … Å la markedsmekanismen alene styre over skjebnen til mennesker og deres naturlige miljø, til og med over bruken og mengden av kjøpekraft, ville føre til samfunnets undergang.“

Polanyi reiser viktige spørsmål og rokker ved den eksisterende troen på den frie markedsøkonomiens fortreffelighet. Mange av resonnementene er historiske og kan være vanskelig å følge for en som ikke har detaljkunnskap om tiden fra midten av 1800-tallet og frem til 1944. Polanyi skriver også litt for lite om litt for mye, og når fremstillingen i tillegg er springende, kan det være vanskelig å følge tankegangen. Dette er derfor ikke en bok en blir overbevist av. Men den kan likevel inspirere til nytenkning i forhold til spørsmål som fortsatt er brennende aktuelle.