Vi setter oss i en rød sofa, som ligner noe fra et talkshow. Men i stedet for tv-kameraer og scenografi er det malingsspann, filler og store lerreter lent opp mot veggene. Hele den ene veggen er dekket av et av de geometriske mønstrene som er karakteristisk for John Kørner.

Jon Kørner ble for alvor kjent utenfor kunstnerkretser i 2008 da han bestemte seg til å male et portrett for hver dansk soldat som hadde falt i Afghanistan. Han har hatt utstillinger over hele Danmark og i London, Berlin, Basel og en lang rekke andre steder. Han har blant annet også skapt et stort veggmaleri til Frederik den VIIIs palé og har laget en film med Jørgen Leth.

I dialog med publikum

Øynene er rolige og vennlige. Den ene hånden hviler på rygglenet, og den andre gestikulerer og tegner i luften mens han forteller. Noe av det første vi kommer inn på er møtet mellom publikum og kunstner.

„Jeg ser det som en dialog mellom meg og betrakteren“, forklarer han og fortsetter: „Slik må det jo også være for en romanforfatter. Forfattere konstruerer en fiksjon, men den er jo bygget over en virkelighet.“

Som kunstner underlegger han seg de felles rammene for tolkninger og forståelser som han deler med sitt publikum. Dialogen med publikum foregår som en indre dialog mens verkene blir skapt.

„Vi har fellesskap i forhold til hvordan vi tolker livet og hvordan vi lever våre liv.“

Betrakter og kunstner er litt i samme båt, forklarer John Kørner.

„Det kan godt være at det er meg som står og gjør det. Men det er så mye en følelsesmessig dialog, at jeg ikke kan male det uten at betrakteren er til stede, så å si.“

Gjenkjennelse er nøkkelen

Det er en rekke opplevelser og sanseinntrykk som er så sterke at vi kan gjenkjenne følelsen av dem når vi ser dem fremstilt, selv om vi ser det på et flatt lerret. John Kørner forsøker å ttrykke eksakt på de følelsesmessige knappene som vi som mennesker deler. En soloppgang, en strand eller bestemte farger, for eksempel. Han forsøker å uttrykke seg på en måte som gjør at betrakteren kan gjenkalle de samme følelsene. John Kørner lener seg frem i den røde sofaen og forklarer: „Det er en ganske spesiell opplevelse å gå nedover en helt mørk vei. Jeg har en idé om hvordan det oppleves, og det prøver jeg å gjengi. Men personen fortolker verket ut fra sine egne tanker om hva det vil si å befinne seg på en mørk vei.“

Han maler bevisst ikke ansikter. Det er ikke den konkrete personen som er viktigst, men en situasjon eller et sanseinntrykk.

„Det er en stor fornøyelse for meg å bruke så få strøk som mulig. Det er uttrykk for hva jeg legger vekt på i en avbildning eller en konstruksjon. Det er ikke noen ansikter, det er ikke hender og føtter. Det er mer et hylster. Det er mer et analytisk bilde på hvordan vi som mennesker lever et liv.“

Han bruker ofte gult i sine malerier, fordi fargen er så sterk i vår bevissthet.

„Den gule fargen har så sterk energi at de fleste mennesker vil ha et forhold til den“, mener han.

Konstruktiv kunst

I tillegg til at kunstner og betrakter deler fortolkningsfellesskap er det også en underforstått overenskomst med betrakteren om at verket skal tilføre noe nytt.

„Jeg kan ikke lage et maleri à la Picasso, for det er jo allerede laget. Han har jo allerede vist veien. Som kunstner skal du finne en ny vei. Og den ambisjonen deler man med publikum.“

Men rammene er meget frie, og adgangen til flere materialer og medier gir flere muligheter for uttrykk.

„Samtidskunsten er stadig vekk den mest originale og det mest frie uttrykksmiddel. Det er der hvor alt er tillatt, og du kan skape et verk uten egentlig å skulle redegjøre for beveggrunnene.“

Men den store friheten i uttrykket medfører også at man har et ansvar for hva man fyller inn i rammene.

„Min ambisjon er at min kunst skal være konstruktiv. Så ambisiøs er jeg“, sier John Kørner og ler. „På den annen side ønsker jeg ikke å fremstå som fullstendig naiv.“

Engasjerende og politisk

Det fører oss frem til de falne danske soldater. Et motiv som John Kørner begynte å male i 2008.

„Jeg har forsøkt å utfordre meg selv ved å skape noen verk som kunne berøre oss sterkt. De skulle være samtidige og inneha denne voldsomme dramatikken som er knyttet til å sende helt unge menn i krigen.“

Underveis endret han fokus.

„I prosessen fant jeg ut at det var selve det unge liv som var i sentrum og ikke så mye det politiske, altså verken min holdning eller makthavernes.“

Hans kunst er politisk, men ikke partipolitisk. Det er spørsmålene som er i sentrum. Et fokus som også passer godt med ambisjonen om å lage konstruktiv kunst.

„Jeg forsøker å skape verk som innbyr til dialog og ikke så mye er et avsluttet kapittel eller et statement, så vi kan diskutere i fellesskap på tross av forskjellige politiske overbevisninger.“

John Kørners forhold til sin kunst og fortolkning av sine verk er i det hele tatt meget åpent. Han stiller ofte opp til intervju om tilblivelsen av verkene, virkemidlene og hva han forsøker å fortelle med sin kunst.

„Det er jo en kjent sak at det er mange som har berøringsangst overfor samtidskunst og finner den for elitær eller for intellektuell. Og de barrierene vil jeg gjerne være med på å fjerne.

Men det er ikke dermed sagt at samtidskunst er for alle“, tilføyer han. „Det krever selvfølgelig en viss interesse for samtiden å beskjeftige seg med samtidskunsten.“