Vi mennesker har levd i ”tradisjonelle fellesskap” i uminnelige tider, kanskje fra før vi var mennesker. Gjennom tradisjoner overførte man kunnskap, læring og kultur til neste generasjon. Fra forhistoriske tider mangler vi skriftlige kilder, så vi vet lite om hva som skjedde i disse fellesskapene. Men fra cirka 500 før Kristus har vi skriftlige beskrivelser av fellesskap, særlig hos de gamle grekerne. Her finner vi også de første kjente eksempler på det som kan kalles ”intensjonsfellesskap”, mennesker som ville bryte med tradisjonen for å skape et bedre samfunn.

Når vi kommer nærmere vår egen tid, finner vi i begynnelsen av industrialiseringen fellesskap som eksisterte ved siden av det som var ”mainstream”. Et eksempel er sosial-reformatoren Robert Owens radikale kooperativ-eksperiment New Lanark i Skottland på begynnelsen av 1800-tallet. Det første frittstående samvirkelaget ble satt opp i Lancashire i 1844, direkte inspirert av Owen. Vi kan si at ideer inkarnerer gjennom fellesskap. Og vi kan se at disse ideer kommer igjen og igjen, hver gang i ny drakt.

Intensjonsfellesskap utprøver nye samfunnsformer

I en historisk utvikling ser vi at intensjonsfellesskap er en del av vår vestlige kultur. De er noe vi har hatt kontinuerlig gjennom 2500 år, og de er kilder til fornyelse av storsamfunnet, en respons på noe som ikke fungerte i storsamfunnet. Storsamfunnet trenger dem, og har alltid gjort det. Særlig i dag, når vi står overfor store eksistensielle utfordringer.

Jeg tror at ethvert fellesskap er et individ med sin egen biografi slik som hvert enkeltmenneske er. Noen av oss tror at hvert menneskes historie begynte før vi ble født. Dette gjelder også fellesskap. Man kan tenke seg et fellesskaps tidligere inkarnasjoner, akkurat som man kan tenke seg et menneskes gjentatte jordeliv, og begge har en utviklingsprosess.

Hus bygget av gamle whiskytønner, Findhorn Økolandsby i Skottland

Akkurat slik som kroppen trenger å fornye seg selv, slik må storsamfunnet fornyes. Både kroppen og samfunnet er levende organismer. Vi sier at cellene i kroppen blir byttet ut hvert syvende år. Levende organismer reparerer seg selv. Samfunnet har denne kvaliteten, denne evnen. Kan samfunnsorganismen reparere seg selv? Ja, den kan det fordi den har intensjonsfelleskap som eksperimenterer med nye samfunnsformer.

Fellesskapets utviklingsfaser

Vi kan dele en fellesskapsutvikling opp i tre faser: ungdomsfasen, modningsfasen og så alderdommen. I begynnelsen er det visse trekk som viser seg innenfor et fellesskap. Alle som har vært med på en pionerfase kjenner dette: Man jobber døgnet rundt, man bare står på, man teller ikke timer. Et annet trekk er at alle gjør alt. En dag vasker man spisesalen, neste dag gjør en annen det. Men så skjer det noe: Fellesskapet går inn i en modningsfase. Man behøver en profesjonell regnskapsfører. Noen i fellesskapet trenger litt mer tid for seg selv. Så behøves det et styre som tar seg av økonomien og det formelle. En annen ansvarsgruppe kan ta seg av kulturlivet. Denne overgangsfasen er ofte veldig vanskelig, og mange fellesskap går til grunne i overgangen. Man hører ofte denne kommentaren fra pionerene: ”Vi gjorde det ikke sånn i gamle dager.” Det er egentlig fint å høre slikt, for det viser at ting utvikler seg. Man kan ikke være pioner hele livet!

Jeg møtte det man kaller alternativbevegelsen på 1970-tallet. Det handlet om kollektiv livsform, økologisk jordbruk, alternativ medisin, alternativ økonomi og teknologi; alt dette som media kalte ”protestbevegelsen”. I begynnelsen av 1990-årene fant jeg Camphill-bevegelsen. Der så jeg at de brukte alle disse elementene samtidig! I Camphill Vidaråsen i Vestfold fant jeg et helhetlig system hvor økonomien, jordbruket, medisinen og alle de andre elementene jobbet synergistisk sammen. Jeg tenkte at ”her har vi jo virkelig samlet hele alternativbevegelsen”. Etter mange år i kibbutz-bevegelsen i Israel, flyttet min kone og jeg til Camphill Solborg i 2000. Men selv da var ikke Camphill-bevegelsen med i samfunnsdebatten, slik som Framtiden i Våre Hender, Natur og Ungdom, Økologisk Jordbruk, alternative økonomer og andre. Med ønske om å knytte meg mer til samfunnsdebatten, begynte jeg, på midten av 1990-tallet, å bruke begrepet permakultur. Det handler om en planleggingsmåte basert på ”modeller” fra naturens eget kretsløp for å skape en regenerativ utvikling. Dette omfatter alt fra planlegging av en hage, en bedrift, en bank, et skolesystem, et hus, en gård eller en hel økolandsby.

Dyssekilde økolandsby i Danmark. Utsikt over boligområde

Det var en gruppe ”permakulturister” som i 1995 dannet Global Ecovillage Network (GEN) hvor man nettopp setter sammen alle de elementene som er blitt nevnt. Det handler om jordbruk, vannrensesystemer, byggeteknikk, økonomiske systemer og også kulturarbeid og selvutvikling.

Menneskehetens neste skritt?

Fremtiden er global og flerkulturell. Den vietnamesiske zen-buddhisten Thich Nhat Han skal ha sagt at den neste Buddha kanskje kommer til å inkarnere ikke som et individ, men som et fellesskap. Jeg tror at i dette ligger det en dyp tanke om menneskehetens neste skritt.

Det er en lovmessighet at økologien utvikler seg til større kompleksitet. Det mest komplekse vi har er bevisstheten. Hva er mer komplekst enn bevisstheten? Fellesbevisstheten. Og det er noe som oppstår av og til i fellesskapet. Det var en av de tingene som var veldig attraktivt for meg da jeg først kom bort i Camphill: En jeg traff den gangen som hadde bodd mange år i Camphill sa: «Ja du vet, etter mange, mange år, så begynner vi å tenke sammen.»

I en virkelig global sammenheng ser jeg at det vi kaller intensjonsfellesskap er steder hvor vi kanskje kan utvikle denne kollektive bevisstheten. Dette kunne være det neste skrittet i menneskehetens utvikling!

Denne teksten er basert på et intervju med Jan Bang fra boken Menneske først om fremst – Innblikk i Camphill-landsbyene i Norge (Christian Egge, Kagge 2016).

Gjengitt med tillatelse fra forlag og forfatter.

Jan Bang er født i Oslo, vokst opp i London, har bodd mange år i Israel og var medarbeider på Camphill Solborg i flere år. Han underviser i permakultur og har skrevet flere bøker om økologi og felleskap.

Permakulturistens nettsider