Etter mange år med svært lave renter tynger en historisk høy gjeldsbelastning på våre skuldre. Gjeld og formuesverdier i bolig er blitt stadig mer skjevfordelt. Bolig­ulikhet har gjort den norske økonomien mer sårbar for nedgangstider og boligprisfall. Stor usikkerhet bekymrer både myndigheter og vanlige folk. Hva må på plass for å meisle ut løsninger som gir en mer bærekraftig boligutvikling, både sosialt og miljømessig?

Da norsk boligpolitikk ble utformet i mellom- og etterkrigsårene, var den et kraftfullt svar på en stor bolignød. Arbeiderbevegelsen fikk i denne perioden mer makt og var sentral i å peke ut utjevning gjennom boligeierskap som et sentralt premiss i den sosialdemokratiske politikken. Eierlinja handlet om at vanlig arbeidsfolk skulle kunne få eie egen bolig. Dette skjedde ved at kooperativ boligbygging ble kraftig subsidiert av staten, at kommunene håndterte en ikke-kommersiell boligforsyning ut fra selvkostprinsipp, og at sektoren ble strengt regulert av myndighetene.

FRA STRENG REGULERING TIL ET FRITT MARKED

Når etterkrigstidens boligpolitikk ble avviklet, var det både etter press fra grasrota – og fra politiske og økonomiske krefter. Boligpolitikken var på mange måter offer for sin egen suksess. Folk flest hadde fått en god boligstandard og så ikke lengre behov for streng statlig inngripen og regulering. Det var påtrykk for liberalisering fra den private bolig- og banksektoren, og det var ytre press fra økonomiske konjunkturer, økonomisk politikk og internasjonale ideologiske strømninger. Man la om til en kommersiell markedsbasert boligforsyning. «Eierlinjen» endret form til en markedsindividualistisk linje hvor hver enkelt selv må sørge for å komme inn på markedet, etablere seg og tilstrebe en posisjon. Deretter står man helt fritt til å høste godene av å eie på boligmarkedet – uavhengig av hvordan gevinstene har oppstått.

Fra å snakke om bolig som et velferdsgode eller bruksobjekt – snakker man nå ofte om bolig som et investerings- og spekulasjonsobjekt. De fleste ser nok først og fremst på boligen sin som et hjem når de har funnet boligen og plassen man ønsker å bo. Men for å bli ‘etablert’ hviler det et press på at unge så raskt som mulig må få fotfeste og begynne å klatre oppover boligstigen mot høyere boligmål. ‘Førstegangsetablererne’ må sørge for at boligkarrieren går minst like bra som arbeidskarrieren. Tross alt har mange de siste årene tjent en større årlig verdistigning på boligen sin enn hva som kan forventes å tjene på en vanlig lønn. ‘Alle’ skal spare alt man makter på BSU-kontoen slik at man snarest kan kaste seg inn i kampen om å eie sine egne kvadratmetere, og det å ta opp maks boliggjeld tilsvarende fem ganger inntekten er blitt hverdagslig.

En urovekkende nedgang i unges lykkefølelse knyttes blant annet til stor bekymring rundt egne muligheter på boligmarkedet.

ULIKHET FORSTERKES GJENNOM GENERASJONER

Mange føler på en urettferdighet fordi det er blitt avgjørende om man har foreldre som kan hjelpe til med en dytt opp på første og avgjørende trinn på boligstigen. Tall viser at majoriteten av unge som kjøper sin første bolig i Oslo, får hjelp til dette. I et lengre perspektiv har man sett at de med besteforeldre som på 60-tallet eide bolig i hovedstaden, har en langt større sjanse for å vinne i dagens boliglotteri. Boligpolitikken reproduserer ulikhet over flere generasjoner, også knyttet til hvor i landet man kommer fra. Nå settes søkelys på sammenhenger mellom et raskt økende gap mellom boligprisene i by og land, ulmende distriktsoppgjør og politisk polarisering. Samtidig hoper levekårsutfordringer seg opp i stadig mer segregerte byer.

MANGEL PÅ OFFENTLIG BOLIGTILBUD OG KOLLEKTIVE BOFORMER

Med prisveksten har inntjeningen i bolig vært så god at den har lokket til seg veldig mange som har investert store verdier i eiendom i stedet for i annen produktiv virksomhet. Men hverken boligsituasjonen eller den overordnede byplanleggingen virker å ha blitt så mye bedre av alle de private investeringsmidlene. Markedskreftene skaper ikke gode nabolag av seg selv. Norge er et av landene i Europa som har minst boligmangfold i form av for eksempel kollektive boformer, og vi har en av de mest marginaliserte og behovsprøvde offentlige boligtilbudene. Boligforsyningen må suppleres med mer offentlig boligbygging og flere ikke-kommersielle boligformer, samt bedre rammer for samarbeid med de kommersielle aktørene. Da trengs et oppdatert lovverk som ramme rundt boligsektoren.

Evaluering av plan og bygningsloven har pekt på at de enkelte kommunene får stadig mer av ansvaret for boligpolitikken uten at de har nødvendige verktøy for oppgaven. Det trengs dedikerte planinstrumenter for å kunne sikre sosial bærekraft og bestemme ting som hvordan boligene skal disponeres og hvordan eierskap skal organiseres. Kommunene burde også kunne pålegge ombruk av eksisterende bygg for å ta både miljø og klimahensyn – og bevare steders identitetsskapende elementer. Vi trenger også en skikkelig lovgjennomgang og oppdatering av rammevilkårene i leiesektoren som er totalt utdatert. Lovverket er uegnet for å ivareta leietakernes rettigheter og passer hverken de som leier ut en hybel i eget hus eller de store næringsaktørene i utleiebransjen særlig godt.

Men mest av alt trenger vi politikere med guts til å utfordre sterke økonomiske interesser, som beskytter vedtatte sannheter om boligsektoren. Vi trenger politikere som tør å vedgå at det er nødvendig med skattegrep for å fordele verdier, og som bevilger midler til offentlig forsyning når markedskrefter kommer til kort, for å sikre retten til en trygg og god bolig. Vi trenger et oppgjør med en naiv drøm om at det beste er en boligpolitikk der alle skal eie – og få skal dele. Vi trenger mye heller boligmangfold og boligtrygghet til alle.