Det kommer kontinuerlig bøker som skal hjelpe oss ut av klimakrisen, en av de siste er Kloden brenner – hva må gjøres? av Heikki Eidsvoll Holmås. Forfatteren var tidligere en markant SV-politiker og utviklingsminister, og han er nå bærekraftsjef i Multiconsult. I denne boken har han begrenset seg til å drøfte CO2-utslipp fra bruk av olje, kull og gass i Norge og konsekvensene av vår eksport av disse energikildene. Han avstår dermed fra å drøfte kjøttforbruk, økonomiens avhengighet av forbruksvekst og visjoner om et nytt samfunn. Det globale perspektivet og den internasjonale urettferdigheten faller også utenfor.

Tidlig i boken beskriver han sin egen indre rystelse av å oppdage at det ikke er nok å begrense utslippene, men at vi også må suge CO2 ut av atmosfæren. Skjønt dette temaet blir ikke behandlet spesielt grundig i boken. Holmås er teknologioptimist og opptatt av at teknologi og endringer må utvikles i samarbeid med fagbevegelsen og næringslivet. Det er nødvendig at arbeiderne opplever at de kan bidra med noe positivt, og at ikke deres selvbilde og inntektsgrunnlag er truet. Det skjer mye positivt i næringslivet, og det er viktig at de gode eksemplene trekkes fram. Et lite belyst område er at norsk industri bruker store mengder kull til å renfremstille metaller. Dessverre så er også dette en prosess som danner store mengder CO2, men i noen sammenhenger kan kullet erstattes med hydrogen.

Holmås gir en god innføring i Parisavtalen og internasjonal kvotehandel, og hans løsning for at Norge skal nå sin del av 1,5-gradersmålet, er først og fremst elektrifisering. Oljeplattformene og alle former for transport må elektrifiseres. På noen områder vil det være mer relevant med hydrogen, men også hydrogenfremstilling krever mye elektrisitet. Et viktig spørsmål blir da hvordan vi skal skaffe oss nok elektrisk strøm uten å rasere norsk natur med vindmøller. Mange vil svare havvind, men havet skal fylles temmelig tett hvis dette skal bli tilstrekkelig.

I stedet for å analysere dette regnestykket foreslår han å opprette et nytt Klima-, energi- og miljøverndepartement, som skal etablere en rullerende klima- og energiplan med mål om nullutslipp i 2030. Dette forslaget er kanskje det viktigste i boken, men hva vil svaret bli på dette bevegelige regnestykket? Rundt juletider etterlyste jeg selv en slik energianalyse, og i de svarene jeg fikk, måtte det legges inn atomkraftverk for å få budsjettet i balanse. Holmås unngår denne problematikken ved å la andre regne i fremtiden, men jeg ser at partiet MDG har begynt å nærme seg tanken om nødvendigheten av atomkraft hvis vi skal opprettholde et samfunn med høyt forbruk.

Holmås er også en talsmann for biokull og biodrivstoff, men drøfter ikke hvordan uttak av slike ressurser må være i balanse med den organiske tilveksten. Et av temaene som opptar ham mest, er karbonfangst og lagring. Noen steder i teksten kan leseren få inntrykk av at dette er i full gang, men hvis vi leser nøye, så ser vi at det er vedtatt gjennomført på Norcems sementfabrikk i Telemark, og at det kun foreligger planer for Fortums karbonfangst på avfallsanlegget på Klemetsrud ved Oslo. Jeg kunne ønsket meg en grundigere drøfting av hvorfor denne prosessen går så sent.

Ellers er boken full av gode råd om mulige politiske tiltak, og den fremhever viktigheten av samarbeid mellom myndigheter og næringsliv. HR- og kommunikasjonsansvarlig ved TiZir i Tyssedal advarer mot at det skal lite til før produksjonen flyttes til Sør-Afrika eller Sør-Amerika. Det vil selvsagt bidra til å redusere Norges klimagassutslipp, men dette er jo et globalt problem, så det eneste vi oppnår med ensidige tiltak fra myndighetene, er at norske arbeidsplasser forsvinner.