Hollandske professor Rovers fra RiBuilT/Hogeschool Zuyd har beregnet at den miljømessig optimale boformen er bymessig bebyggelse i ca. seks etasjer. Det samme resultatet har den kjente danske arkitekten Jan Gehl kommet frem til. Bolighus som er høyere enn 5–6 etasjer er ikke i kontakt med byrom og gater. De sosiale kontaktene mellom mennesker blir vanskeligere, og det er ingen gode oppholdsrom utendørs i tett kontakt med boligen.

Sammenhengende husSpør vi barnefamilien, vil de helst bo i eneboliger med utendørsarealer til hygge og barnas lek. Men det krever mye plass. Fremtidens hus er derfor verken høyhus eller eneboliger, men klyngehus med gode utearealer. Klyngehus bruker mindre energi og har lavere tomtekostnader. Kommunale utgifter til veianlegg og drift er kraftig redusert pr. bolig, og miljøbelastningen fra anlegg og drift reduseres.Tettere bebyggelser skaper det beste grunnlaget for lokale butikker og caféer, og avstanden til andre kvartaler i byen blir kortere. Dessuten vil det være mye billigere å etablere en effektivt fungerende kollektivtrafikk i en tettere, hyggeligere og mer menneskelig by.

Nyere dansk arkitektur 

Det er gode eksempler på bærekraftige boligløsninger med klyngehus. Et nyere dansk eksempel er de to unge arkitektene Kasper Bjørn og Troels Dam Madsen i deres EUROPAN10 vinnerprosjekt om bærekraftig arkitektur.

Prisvinnerne tar utgangspunkt i huset som gjenkjennelig type og dermed bilde på den private boligen. Utvalgte elementer settes sammen i klynger på opp til åtte varianter i fire etasjer, hvor de blir til felles adgangsrom og uoppvarmede drivhus. Her kan beboerne nyte mellomsonene mellom ute og inne og dyrke grønnsaker og planter i beskyttet klima (se illustrasjoner).

Et annet nyere dansk eksempel er Boligforeningen Ringgården i Århus, hvor boligblokker renoveres og energioptimeres. Samtidig bygges det bedre kjøkken og baderom og det etableres terrasser og takhager. Ved å tilføre boligareal, beholdes antall boliger i området, samtidig som den enkelte boligen blir større.

Svensk inspirasjon

Hammarby Sjöstad i Stockholm er et svensk eksempel på utvikling av en tett og grønn bydel. Minimert miljøbelastning har vært førende for planleggingen. Blant annet ved bedre offentlig transport og blandete funksjoner, slik som arealer som kan leies ut enten til bolig eller til næring.

Bydelen er forsøkt etablert med lukkete kretsløp, så alt avfall sorteres og gjenbrukes. Husholdningsavfall komposteres og anvendes til biogassproduksjon, som er med på å drive bybussene. Boligblokker har store terrasser vendt mot gårdsrommet, som er lagt ut til private hager og felleshus med drivhus. Med en bebyggelsesprosent for hele bydelen på rundt 150 inklusive offentlige parkarealer, veier og stier, er det her oppnådd en tett, levende og grønn bydel i menneskelig skala.

Tysk inspirasjon

Et inspirerende eksempel er Südstadt Tübringen i Tyskland – et såkalt Brownfield Development Project, utviklet på et tidligere militærområde. Südstadt Tübingen-prosjektet ble i 2002 tildelt European Urban and Planning Award av European Council of Town Planners for sine stramme krav til diversitet, human skala og minimert miljøbelastning. Blant kravene er grønne tak hvis det ikke anlegges takterrasser, samt lavenergibygg og tett bebyggelse for å minimere overflater og bebyggelse i skillet mot byrommet for å skape urbanitet. Byområdet er bilfritt med P-hus plassert i periferien.

For å sikre den ønskete skala og en urban atmosfære i området er det besluttet kun å selge tomter til mindre byggherrer, andelslag og liknende. Disse byggherrene skal dessuten sikre kommersielle funksjoner på gateplan.

The Minimum Impact House

The Minimum Impact House i Tyskland er et godt eksempel på fortetning av eksisterende by. Den tyske arkitekten Hans Drexel har i et forskningsprosjekt analysert byggemulighetene i Frankfurt. Han har dokumentert at Frankfurt innenfor nåværende bysentrum kan suppleres med 10 000 nye boliger, som kan være med på å gi et rikere byliv med mindre miljøbelastning.

Hans Drexel har oppført et eksempel på et Vertikals Wohnen – ‘å bo loddrett’, – et opplevelsesrikt og vakkert hus med et bebygget areal på kun 29 m2 bygget på en del av en eksisterende blokk. Huset er i passivhusstandard og inneholder en forretning på gateplan og en enfamiliebolig over de øverste fire etasjene.

Huset er brukt som case i et forskningsprosjekt som sammenligner fordeler og ulemper i et livssyklus-perspektiv over 50 år ved denne type enfamiliebolig i sentrum. Huset sammenlignes med en tradisjonell familiebolig i et nytt forstadsområde utenfor Frankfurt. Den totale miljøbelastningen inklusive energiforbruk i boligen og familiens transport er betraktelig mindre ved den urbane løsningen enn ved forstadsløsningen.

Samtidig er det ‘loddrette huset’ plassert midt i byens tilbud av kulturelle og sosiale opplevelser og med en rekke overraskende flotte rommelige opplevelser som øverst avsluttes med en takhage med utsikt over byens tak. Huset har derfor en hel del mer å by på enn forstadens enfamiliehus.