Ove Jakobsen

Innledning

Ifølge Rosa lever vi i en tid preget av kriser på mange nivåer, økologisk, økonomisk, politisk og personlig, resultatet er fremmedgjøring i forholdet til oss selv, hverandre og verden. En viktig årsak til problemene er ideen om evig vekst, økonomisk, teknologisk og kulturelt. De negative konsekvensene av ubegrenset vekst blir stadig mer åpenbare, og vi står ved et veiskille der vi må tenke nytt om hvordan vi organiserer økonomi, samfunn og hvordan vi lever våre egne liv.

For å håndtere utfordringene skiller Rosa mellom tre hovednivåer: analyse, diagnose og terapi.

Analyse: Det handler om systematisk å identifisere og definere de viktigste utviklingstendensene i et samfunn, både på strukturelt og kulturelt nivå.

Diagnose: Her er fokus å identifisere og definere feil, forstyrrelser eller problemer i samfunnet – altså det som er verdt å kritisere.

Terapi: Utfordringen er å finne løsninger eller muligheter for å rette opp i de feilene og problemene som er identifisert på analyse- og diagnosenivået.

Analyse

Vårt nåværende senmoderne samfunn har flere kjennetegn, blant andre:

• Kapitalistisk økonomi
• Økende sekularisering
• Økende individualisme
• Interaksjon mellom alle faktorene

For å opprettholde systemet er kontinuerlig vekst en nødvendig forutsetning (dynamisk stabilisering). Med dynamisk stabilisering mener Rosa at senmoderne samfunn er avhengige av kontinuerlig økonomisk vekst, teknologisk akselerasjon og kulturell innovasjon for å opprettholde seg selv. Vekst er med andre ord noe som ligger i systemet, det er ikke påført utenfra. Denne modellen har sine klare begrensninger.

I jakten på uendelig vekst har vi overforbrukt naturressurser, forurenset planeten og skapt dype sosiale ulikheter. Et samfunnssystem som stabiliserer seg gjennom stadig raskere vekst (akselerasjon) er ikke bærekraftig på lang sikt.

Et annet kjennetegn ved senmoderne samfunn er at livskvalitet måles kvantitativt etter stadig flere kriterier. Det blir i økende grad definert parametre for hvordan vi skal oppnå fremgang og økt status gjennom kriterier som er målbare, sammenlignbare og med mulighet til å forbedre; privat; eks. antall skritt pr. dag, hvor lenge du sover, oksygennivå i blodet mm. Offentlig; i bedrifter, offentlige etater, skoler, barnehager, og universiteter øker antallet parametre som blir registrert, sammenlignet og stilt krav om forbedret effektivitet.

Et annet kjennetegn ved senmoderne samfunn er at livskvalitet måles kvantitativt etter stadig flere kriterier.

Diagnose

Ifølge Rosa skyldes problemene at det oppstår økende avstand (desykronisering) mellom systemet og livet. Tempoet innenfor økonomi, politikk og individuelle krav kommer i utakt med virkeligheten.

• For raskt for økonomien: Finanskrise, avstanden mellom finans og realøkonomi øker
• For raskt for politikken: Demokratikrise, beslutninger fattes for raskt til at demokratiske prosesser henger med
• For raskt for naturen: Miljøkrise, vi henter ut mer ressurser enn økosystemene tåler
• For raskt for individet: Helsekrise. For å henge med må vi øke tempoet i utakt med kropp og sjel med resultat at mange tyr til kunstige stimulanser.

Akselerasjonen i det senmodere samfunnet fører til en opplevelse av fremmedgjøring. Kort sagt, selv om teknologisk fremgang har gjort verden mer forståelig, har den også gjort den mer truende og mindre tiltrekkende.

Terapi

Rosa mener at alternativet til denne modellen ikke nødvendigvis er «nedvekst», som mange frykter ville føre til økonomisk tilbakegang og sosial uro. Rosa ønsker å utforske mulighetene for å skape et annet forhold til verden. I stedet for å tilpasse dagens samfunn til utfordringene vi står overfor, bør vi skape et nytt samfunn. Et slikt samfunn vil kreve grunnleggende endringer der økonomi tilpasser seg kulturelle og politiske verdier. En økonomi basert på post-vekst prioriterer naturens egenverdi foran natur som en utømmelig økonomisk ressurs.

Ifølge Rosa må vår oppfatning av virkeligheten endres ved å endre vårt forhold til verden gjennom resonans.

Ifølge Rose må vår oppfatning av virkeligheten endres ved å endre vårt forhold til verden gjennom resonans. Med resonans mener Rosa en form for dyp, gjensidig forbindelse med omverdenen, enten det gjelder andre mennesker, naturen, eller oss selv. Et samfunn basert på resonans ville legge til rette for nye former for økonomisk demokrati, der forholdet mellom produksjon, reproduksjon og forbruk blir tydeligere.

Resultatet er at vekstøkonomiens mål om alltid å ha mer, endres til et fokus på å ha nok. En slik tilnærming bidrar til å redusere den fremmedgjøringen som mange opplever i dagens samfunn.

Resonans består av tre faser;

• Engasjement; vi blir engasjert av noe utenfor oss selv, enten det er en person, en idé, eller et kunstverk.
• Respondere; vi responderer aktivt på det som engasjerer oss.
• Endring; vi forandres gjennom den gjensidige relasjonen.

Resonans kan ikke planlegges, kontrolleres eller instrumentaliseres, den må oppstå naturlig.

I stedet for å forsøke å kontrollere og dominere verden, bør vi fokusere på å lytte til, respondere på, og bli påvirket av det som møter oss. Et samfunn der resonans står sentralt, vil ikke prioritere kontroll og vekst. Dette innebærer ikke at vi skal gi opp forsøkene på å forstå og forme verden rundt oss, men at vi må erkjenne at ikke alt kan, eller bør, være under vår kontroll.

Universell grunninntekt

Et konkret verktøy for å oppnå denne adaptive stabiliseringen på individnivå, er innføringen av en universell grunninntekt. En slik inntekt ville gi mennesker friheten til å orientere sine liv mot det som gir dem ekte mening og tilfredshet, i stedet for å være fanget i en evig jakt på økonomisk vekst.

Avslutning

For å realisere det Rosa betegner som en resonant fremtid, må vi tenke nytt om hvordan samfunnsstrukturene er bygget opp i det senmoderne samfunnet. Vi må skape institusjonelle rammer som legger til rette for resonans, både på individuelt og kollektivt nivå.

I et resonant samfunn møter mennesker hverandre som medborgere, der forskjellighet er stimulerende. Dette innebærer også en dypere respekt for naturen, der vi ikke lenger ser på den som en ressurs å utnytte, men som en partner i en gjensidig transformativ relasjon.

Utfordringen er å endre en modell basert på makt og kontroll til en modell basert på resonans. Dette er ikke bare et spørsmål om politiske eller økonomiske reformer, men om en dypere kulturell transformasjon. Hvis vi lykkes, kan vi skape et samfunn som ikke bare er bærekraftig, men som også gir menneskene som lever i det, en følelse av tilknytning, mening og resonans. Dette er veien videre – mot en resonant fremtid.