Jordas klima har aldri vært stabilt. Meteornedslag, store vulkanutbrudd og endringer i jordbanen har gitt menneskeheten store utfordringer. Kan vi oppnå utvikling og nytenkning  med de menneskeskapte klimaendringene.

Dette er en av de mange tankene jeg sitter igjen med etter å ha lest Andrew P. Kroglunds nye bok Termostat. En termostat er en mekanisme for stabilisering av varme, men dagens økonomiske utvikling bidrar til at jordas termostat presses stadig høyrere opp. Forfatteren har lang fartstid i miljøorganisasjoner, som Blekkulf og Regnskogfondet. Han har sett mye av verden og har deltatt på et stort antall konferanser både nasjonalt og internasjonalt. Han har omfattende kunnskaper og et stort kontaktnett, og boka gir et omfattende overblikk over både klimasituasjonen og kampen mot klimaendringer. Mangfoldet er både bokas styrke og svakhet.

Overblikket er viktig, men ofte springer han litt raskt fra et tema til det neste. Noen emner blir derimot ganske godt utdypet. Det gjelder sykdommer som spres med et varmere klima, klimaendringens innvirkning på konflikter i Afrika og de mange planene og forsøkene på å regulere klimaet med moderne teknologi. Et omdiskutert forslag er å sprøyte store mengder kjemikalier i høyere lag av atmosfæren. For lesere som tynges av klimaangst vil jeg ikke anbefale disse kapitlene, men boka er ypperlig for alle som mangler motivasjon og innsikt til å engasjere seg i klimasaken.

Et omdiskutert forslag er å sprøyte store mengder kjemikalier i høyere lag av atmosfæren. For lesere som tynges av klimaangst vil jeg ikke anbefale disse kapitlene, men boka er ypperlig for alle som mangler motivasjon og innsikt til å engasjere seg i klimasaken.

Dette er en omfattende bok på 496 sider. Den bringer egne observasjoner og intervjuer med engasjerte personer, men intervjuobjektene konfronteres ikke alltid med de nødvendige spørsmålene. Marius Holm i ZERO er en av flere teknologioptimister. Men hvis alle biler, ferger og fly skal bli elektriske, hvordan skal vi da skaffe den økte elektrisiteten? Jens Ulltveit Moe dyrker vekster for fremstilling av bioetanol i Brasil på et område som er like stort som Nordmarka, men er dette en god anvendelse av verdens matjord?

Først på de siste sidene kommer det 10 teser om hvordan forfatteren ser for seg en mer klimavennlig fremtid. Tesene er dels preget av teknologioptimisme, som bruk av roboter i jordbruket, genteknologi, havvindmøller og CO2 fangst. Men han foreslår også å satse på sirkulær økonomi, innføring av karbonskatt til fordeling (KAF), borgerlønn, økt internasjonal innsats for å realisere FNs bærekraftsmål og at det legges mer vekt på livskvalitet enn levestandard. Mye av dette kan utvilsomt diskuteres, men det er bokens hensikt å bidra til den nødvendige debatten om hvordan vi kan få bedre kontroll over jordas termostat. Det jeg savner mest i teksten er det rent menneskelige aspektet, hva er menneskets egentlig behov og hvor kan vi ta fatt for å endre et system basert på en selvødeleggende markedsøkonomi.