Da Cultura Bank spurte om jeg kunne skrive noe om Isandi som ”månedens kunde”, tenkte jeg at dette er en god anledning til å reflektere litt omkring hva det vil si å være en kommersiell aktør i en samfunnsnisje der store ord som rettferdighet, solidaritet og globalt perspektiv er denne høye himmelen.

En kort oppsummering: Isandi importerer og distribuerer håndverk fra det sørlige Afrika og har drevet med dette siden 1999. I 2013 ble deler av Isandis virksomhet  overflyttet til et sørafrikansk selskap, Karoo Angels, som også driver med produksjon av håndverk og ikke bare salg. Isandi var en av de første norske aktørene som startet som et 100% kommersielt handelsforetak, der samarbeid med håndverkere på grasrotnivå er bærebjelken.  Jeg pleier å si at dersom jeg hadde visst hva jeg gikk til, så hadde jeg aldri startet Isandi. Men, heldigvis visste jeg ikke hva jeg gikk til.

Nå, 18 år seinere, vet jeg en god del mer, og jeg har laget meg en liten huskeliste med fakta, som jeg må minne meg selv om når jeg opplever at himmelen over blir for lav. Noe som skjer ganske ofte.

1.     Selve handelsmodellen for Isandi er i utgangspunktet håpløs.

En normal butikk drives som regel slik: Du kjøper inn varer, får dem levert til butikken din ganske med en gang etter at du har bestilt, du legger på avanse, og så selger du dem. Og har du truffet rett på varetypen, så har du solgt varene dine før du må betale leverandørene, sånn cirka 30 dager etter at du fikk dem. Og er du en av de større i bransjen, så har du ofte en avtale med leverandøren om lengre betalingsfrist, og til og med betaling kun for det du selger. Sånn klarer du å bygge en økonomisk stabil bedrift, og du kan vokse, ganske enkelt fordi likviditet betyr alt.

Isandis handelsmodell er helt omvendt.  Alle håndverkerne må ha betalt for sine varer før de kan sendes til Norge, i mange tilfeller må Isandi også betale før håndverkerne i det hele tatt kan starte produksjonen, slik at de får kjøpt inn råmaterialer. Når varene er ferdige, skal de fraktes herfra og derfra til Cape Town, for så å bli sendt samlet til Norge. Vel framme i Norge, og etter inntolling og den slags, så skal varene sendes ut til kunder. Og i Norge er det den norske handelsmodellen som gjelder, her skal kundene betale for sine varer først etter 20-30 dager. I sum forteller dette at Isandi må legge ut for sine potensielle inntekter 3 til 6 måneder før vi kan få pengene inn.

At Isandi har klart å overleve med denne modellen i snart 20 år er en kombinasjon av et under  – og Culturas villighet til å gi kassakreditt.

2.     Varene dine er ukjente.

Håndverkere på grasrota kjører ikke mediekampanjer for sine produkter, håndverkere på grasrota lager ikke innbydende produktbrosjyrer, håndverkere på grasrota oppnår ikke redaksjonell omtale for sine produkter.  Alt dette må du i så fall gjøre selv. Og det har du ikke ressurser til.

Derfor: At Isandi har klart å selge en halv million produkter i løpet av disse årene er rett og slett fantastisk. Og sier masse om hvor flotte disse produktene faktisk er.

3.     Det er mange myter om produkter laget av fattige mennesker.

Hvis man ser på verdenshandelen, så er nesten alle varene vi forbruker i vesten laget av fattige mennesker som betales luselønn i andre deler av verden, først og fremst i Asia.

Bortsett fra en del bevisstgjøringskampanjer så lar vi forbrukere denne åpenbare urettferdigheten skure og gå og regner med at dette ordner noen andre opp i. Det er vel en avmaktsfølelse. Men for varer fra det kontinentet som vi handler minst med, Afrika, har vi utviklet et slags personlig moralsk filter.  Det er som om disse varene skal oppfylle alt som er galt med alternativene, her kan vi sette inn vår såkalte forbrukermakt, her tar vi igjen: De skal være etiske, økologiske, miljøbevisste, de skal være laget av folk med høy arbeidsmoral og andre dyder som nøysomhet, beskjedenhet og kjærlighet. Og de skal ikke koste for mye. Akkurat det siste er et stort paradoks, og  hvorfor alle disse mytene lever i beste velgående, er jo verdt en egen kronikk i seg selv. Men uansett: Isandi holder seg stolt vekk fra retorikk som reduserer fattige mennesker til en del av produktet.

4.     Du skal være lykkelig over at Isandi er liten og vil forbli liten.

I mange år opererte jeg i en håpløs spagat som prøvde å forene kommersielle krav til stadige hurtigere tempo i både produksjon og omsetning og håndverkets iboende langsomhet. Men en eller annen gang må man velge side. Isandi valgte håndverkets side – som betyr lavere tempo i omsetning og mer lavmælt markedsføring. Og det har gått bra – for det man må huske er at det er alltid plass for noen og noe som går mot strømmen.

5.     Husk at handel er bra!

Under den store himmelen drømmer vi om likeverd og minskede forskjeller. Det fine med handel er at det skaper muligheter for likeverd, i tillegg til at det kan minske forskjeller. Isandi er bevisst på at bedriften er en kommersiell aktør – og er bevisst på at det er stor forskjell på å tjene penger på fattige mennesker, og å tjene penger sammen med fattige mennesker.

Det er mye lav himmel over kloden vår for tida. Det er vel ikke bare meg som står opp om morgenen og spør: Er det noe poeng med oss små aktører? Da sier jeg til meg selv: Det er når himmelen er lavest at vi må anerkjenne de utfordringene vi møter og være tro mot de oppgavene som det fører med seg.  Javisst er det mange motbakker og langt igjen. Men det er vi som går. Ett steg av gangen.

Kjersti Lie Holtar har laget sin egen digitale fortelling om Kari, Violet, Isandi og Cultura Bank. Våren 2017 inviterte Cultura Bank til kurs i digital fortelling.  Fortellerverkstedet ble arrangert i forbindelse med at Cultura Bank fyller 20 år. Vi ønsket å få fram biter av historien om Cultura Bank slik den blir oppfattet gjennom øynene til dem som har en relasjon til banken. Blant deltakerne var representanter for både kunder, eiere og ansatte.