Mange fortviles over utslippene av klimagasser og det økende antallet av ulike former for ekstremvær. Noen tror at voldelige aksjoner er det eneste som kan redde oss.

I boken Hvordan sprenge en rørledning gir Anders Malm en omfattende innføring i denne de voldelige aksjoners historie. Han skriver at hvis vi virkelig skal kunne unngå klimakrisen, må vi «Skade og knuse nye CO2-genererende innretninger. Ta dem ut av bruk, plukke dem fra hverandre, utslette dem, sprenge dem i lufta». Hvis en slik taktikk skulle bli fullstendig gjennomført, måtte vi bryte samfunnet helt ned for så å bygge det opp på nytt igjen. Hvordan dette i så fall skulle gjøres, går boken ikke inn på.

Noen av de aksjonene som nevnes er utslipp av luft av dekkene på SUVer, forsøk på stoppe utvidelse av brunkullgruver og blokkering av infrastruktur knyttet til frakt av olje og gass. I noen tilfeller har man klart å utsette drift i kortere tid, men varige endringer har dette sjelden medført. Om en klarer å stoppe noe ett sted, lever vi i en global økonomi hvor tilsvarende ressurser lett hentes andre steder. Kanskje bidrar aksjonene bare til å styrke kineserens posisjon i den økonomiske konkurransen?

I første del av boken argumenter Malm for at det vi ofte oppfatter som ikke-voldelige bevegelser, likevel kan ha sterke elementer av vold. Et eksempel er de engelske suffragettene, som kjempet for kvinners stemmerett. De knuste vinduer og tente på tomme bygninger. Han beskriver også en rekke frigjøringskamper. Men det er noe helt annet å få endret noen lovparagrafer eller å få styrtet en diktator enn å stoppe klimaendringene.

Malm påpeker at de rikeste i verden, som utgjør rundt en halv prosent av befolkningen, slipper ut mer enn den fattigste halvdelen. Økonomisk utjevning burde derfor være et åpenlyst mål.

Han er selv opptatt av at klimatrusselen er en konsekvens av det kapitalistiske systemet. Et system som gjennomsyrer alle sider av vårt samfunn, og som derfor ikke kan endres i en håndvending.

Brennende gravmaskiner

Å tenne på anleggsmaskiner kan skape oppmerksomhet om hendelser som får liten plass i media. Men det kan like gjerne skape forargelse som bevissthet om klimasaken. Vi er nå i en situasjon hvor det har vært så mye informasjon om klimaspørsmålet at mange begynner å bli litt lei. De siste årenes aksjoner med tilgrising av kunstverk har forsterket inntrykket av at klimaaktivister er rene pøbler. Til en viss grad diskuterer Malm slike spørsmål. I marxistisk tradisjon skriver han at aksjonistene ikke må ligge for langt foran massene fordi det kan føre til isolasjon. Et spørsmål er om ikke deler av dagens aksjonister allerede er isolert i forhold til massenes forestillinger om hva som er fruktbare handlinger.

Noe av det interessante ved boken er beskrivelsene av den store oppslutningen det har vært om ulike aksjoner rundt om i Europa. Mot slutten av boken beskriver han en aksjon han selv opplevde som euforisk, men hvor de etterpå ble angrepet av medlemmer fra det tyske ytre høyre. Vi kan ikke se bort fra at de voldelige klimaaksjonene har bidratt til å fremme de mørke kreftene som nå er på fremmarsj i Europa. Vold skaper lett motvold.

Men hva i all verden skal vi da gjøre? Sette oss med hendene i fanget og la verden gå under? Malm henviser til forfattere som har denne holdningen, men han diskuterer ikke andre alternative strategier. Han spør ikke hvordan vi fortsatt kan opprettholde og utvikle interessen for og innsikten i klimatrusselen. Hvordan vi kan inspirere til en livsstil og livsverdier med lavt utslipp av klimagasser. Hvordan vi kan påvirke en politikk som i større grad utjevner de økonomiske forskjellene og hvordan vi på ulike måter kan bidra til å endre et økonomisk system som krever kontinuerlig økonomisk vekst.

Denne boken er likevel viktig fordi den både gir kunnskap om hva som har skjedd og tvinger oss til å tenke gjennom hva slags aksjoner som kan virke fruktbart og bidra til å bringe verden videre i riktig retning.