Konsekvensene av klimaendringene er sammensatte og rammer urettferdig. Mens rike land gjennom historien har pøst ut klimagasser, er det lav- og mellominntektsland som for alvor føler klimaendringenes herjinger på kroppen. Norge har, som et rikt oljeland, et historisk ansvar for å sørge for at alle klimaløsningene vi skaper er basert på rettferdighet.

Klimafordrevnes rettigheter

For at Norge skal bidra rettferdig, må vi kutte utslippene våre med minst 53 prosent innen 2030. Samtidig vet vi at klimaendringene allerede i dag skaper store menneskelige lidelser. Dette må vi anerkjenne og gjøre noe med.

Hvert år blir millioner av mennesker nødt til å forlate sine hjem på grunn av klima- og værrelaterte katastrofer. Disse menneskene har ikke status som flyktninger, siden flyktningkonvensjonen ikke anerkjenner klima som en årsak til flukt. Klimafordrevne som krysser landegrenser, mangler reelt vern for sine menneskerettigheter, mens mange land som huser internt fordrevne ikke har ressurser til å ta vare på dem.

I tillegg til kampen for å begrense global oppvarming må Norge derfor også være en pådriver for å få på plass et internasjonalt rammeverk som gir klimafordrevne grunnleggende rettigheter og status. Changemaker foreslår at dette for eksempel kan sikres gjennom et klimapass. Denne løsningen er basert på Nansen-passet, som ble utstedt til statsløse flyktninger etter første verdenskrig.

Klimafinansiering og gjeldskriser

Som følge av klimaendringene ser mange land i verden nå seg nødt til å tilpasse seg en helt ny hverdag i et mer ekstremt klima. Lav- og mellominntektsland må få økonomisk hjelp til å håndtere de store kostnadene en slik omstilling fører med seg. Changemaker mener derfor at Norge må forplikte seg til å gi 65 milliarder kroner i årlig klimafinansiering til sårbare stater rammet av klimaendringer. Denne støtten må komme i tillegg til allerede eksisterende bistand.

Det handler imidlertid ikke bare om hvor mye penger man gir, men også hvilken form finansieringen tar. I dag tillates det at klimafinansiering gis som lån, noe mange rike land benytter seg av. For eksempel er hele 98 prosent av Frankrikes klimafinansiering gitt i form av lån. Samtidig vet vi at mange av landene som er hardest rammet av klimaendringene også sliter med mye gjeld. Flere av disse er allerede i, eller på vei inn i, en gjeldskrise.

Land som rammes av klimaendringer, skal ikke måtte velge mellom klimakrise eller gjeldskrise. Derfor bør klimafinansiering ikke gis i form av lån. Changemaker oppfordrer norske myndigheter til å være et foregangsland som setter denne problematikken på agendaen, og som kjemper for at andre lands bruk av klimafinansiering som lån begrenses. Vi kan ikke løse klimakrisen ved å skape nye problemer for allerede sårbare land.

Klimakrisen – et barn av moderne handel

Globalisering er et fenomen som har skapt stor velstand og et globalt samfunn på tvers av landegrenser. Samtidig er dette handelssystemet og velstandsøkningen også skyld i at vi i dag står midt i en klimakrise.
Produksjon og transport over hele verden krever enorme mengder fossilt drivstoff. Samtidig tillater den liberaliserte handelen at selskaper flytter produksjonen til andre land for å unngå klima- og miljøreguleringer.

For å redusere omfanget av klimaendringene må vi kutte utslippene våre, reisingen vår og produksjonen vår. Verdens handelsorganisasjon må med på laget for å sikre bærekraftige handelsavtaler. Utviklingsland må få muligheten til å øke sin velstand og livskvalitet, mens de rike landene tar de største klimakuttene. Derfor må utviklingsland få tilgang til fornybar teknologi for å kunne bygge opp en klimavennlig industri, og klimafinansiering for å kunne tilpasse seg et nytt og mer ekstremt klima.