Før pleide jeg å dra til Grønland for å handle gresskar. Gresskaret jeg så etter var ferskenfarget, langt og rundt, en slags forstørret pæreform, som jeg da ikke fant andre steder i Oslo.

Når vi ikke får være den vi er

Mangfold eller mangel på mangfold eksisterer i alle samfunnslag. Vi finner det i kommunikasjonen vår, i utvalget i butikken, på arbeidsplassen, i bybildet vårt m.m. Mangfold er relasjonelt, en gjensidig prosess der det handler om å gi og å få tilgang til elementer av samfunnet, hvor vi prøver å speile noe i oss selv – og noe i andre.
Mangfold er å være synlig og fylle seg selv helt, som Inger Hagerup skrev i diktet Mauren. Å bli møtt av seg selv, andre og verden for det en er. Hvilke konsekvenser oppstår når vi ikke får tilgang eller ikke blir møtt for den vi er? Hva om gresskaret er en jobb, en utdannelse eller noe så grunnleggende som å ha muligheten til å gå på toalettet i et galleri?

Å tilnærme oss det vi ikke har egen erfaring med

«Strikken» hos Aurora er verkstedet hvor arbeidstakere blant annet lager strikket metervare, som brukes videre av et annet verksted hos Aurora, kalt StudioRe, som arbeider med design og søm. I bakgrunnen henger de vakre knyteteppene, som selges i butikken deres «Respekt» på Majorstuen.

Avvisning er verdifullt, men destruktivt når den skader det egalitære verdisyn. Simone Weil mente at objektifisering av mennesker er basen for vold. Mangfoldets barrierer er virkelige, og vonde for de som møter dem. Å ha tilgang er et privilegium som de som innehar den selvsamme tilgangen ikke nødvendigvis ser, fordi livet deres fortsetter uavbrutt. En slik posisjon kan utfordre mangfoldets omfang, da det å inneha en slik plass kan bidra til usynliggjøring av andres historier og behov.

Historier, tradisjoner og personlige kontekster sier noe om hvor vi selv befinner oss i samfunnets puslespill. Dette er komplekst, fordi hvordan ser vi det vi ikke ser eller opplever i eget liv? Og hvilken betydning kan personlig tolkning ha for hvor vi opplever at vi er i puslespillet?

Forfatteren Leslie Jamison stiller følgende spørsmål i boken sin, Empathy Exams; «How do we inhabit someone’s pain without inhabiting their particular understanding of that pain?». Spørsmålet hennes er vinklet mot smerte, men skjult mellom linjene er det universelle, nemlig hvordan kan vi tilnærme oss det vi ikke nødvendigvis har erfaring med eller har grunnlag til å forstå i oss selv eller i andre?

Balanse

Ufleksible barrierer begrenser utvikling. Samtidig kan frihet kun eksistere gjennom avgrensning. I motsetning til Ole Brumm som vil ha begge deler; kondensert melk og honning samtidig, kan vi mange ganger ikke få honning og kondensert melk på samme tid; for eksempel kan mangfoldsfremmende valg innebære begrensning på det kjente som tar plass i individuelle liv og i samfunnet. For å bevare form og balanse er grenser nødvendig, fordi det skaper tåleevne og autonomi i utvikling.

Men når grenser representerer systemer som bremser likestilling og som devaluerer menneskeverd, ekskluderes perspektiver og verden blir firkantet. Da handler det ikke om å ivareta balanse. Slik jeg ser det handler det da om en begrenset evne til å se, en form for ignoranse eller i verste fall om grådighet og avvisning av det som er levende.

Kategorisering for økt komfort

Spørsmålet blir da, hvor går en sunn grense? Det er en illusjon at det en opplever som det gode kan eksistere i et vakuum, motsetninger eksisterer ofte sammen, natten eksisterer i samspill med dagen og så videre, de tydeliggjør hverandre og trenger hverandre, men dagen kan for et individ være natten, og noe annet for et annet individ. Bevisstgjøring skjer i brytningspunktet, der noe snur, i soloppgangen og solnedgangen.

Mangfold oppstår i rom som fremmer læring. Dette rommet kan krympe ved å anvende kategorisering for å gjøre noe eller noen mer lik en selv, ens tolkning eller historier. En tendens som kan fremme komfort.

Lar åpenhet og ansvarlighet seg kombinere?

På den andre siden av skalaen kan rommet utvides ved å praktisere aksept og åpenhet. I læringens gjensidige prosess vil jeg si at åpenhet er et fundament for å bedre omfavne det ukjente slik at vi kan utvide oss selv og verden.

Men å praktisere et lære-mindset, å være nybegynner er ikke nødvendigvis kompatibelt med dagens prestasjonsfokus, samtidig kan det ukjente for noen for eksempel være en kilde til utrygghet og for andre en kilde til kreativitet.

Filosofen Lyotard beskriver hvordan åpenheten til et barn ikke så lett kan kombineres med samfunnets dominerende strukturer. Strukturer som ofte er basert på prestasjon. Det kan bety at våre evner til å være oppfinnsomme og kreative ofte kun kan være tilstede i den grad de oppfattes som produktive.

Hvis dette stemmer, kan dermed spørsmål som er uklare eller som ikke har forutsigbare svar, avvises. Ifølge Lyotard validerer ikke et slikt system verdien av å feile eller å miste oversikt fordi åpenhet mot det ukjente er begrenset. Så hvordan kan vi ha åpenheten til et barn og samtidig praktisere ansvarligheten til en voksen?

Verden bygges ikke med kategorisering

Aurora verksted SA er et eksempel på mangfold i praksis. På verkstedet arbeider mennesker med og uten funksjonsnedsettelser med designprosesser, håndverk og kunst, sammen, side om side. Verkstedet praktiserer menneskeverd, de ser evner og anerkjenner at arbeid og kropper er relasjonelt. For hva gjør en når samfunnet kategoriserer en til å ikke kunne delta i det ordinære arbeidslivet? Aksepterer man det, eller finner man en måte å konstruere sine egne rammer som rommer evner og muligheter som samfunnet enda ikke anerkjenner?

Kategoriseringer organiserer verdenen vår, men kategoriseringer bygger den ikke, det er det vi som gjør. Begrensninger er nyttige i den form at de kan aktivere handling ut av nødvendighet og slik bidra til innovasjon til å skape det som enda ikke eksisterer. Som Aurora-verkstedet viser oss er det når alle slags hjerner, alle slags kropper og all slags kunnskap kommer sammen at mangfold slår rot.

Mangler projesering på de mest sårbare

Den industrielle revolusjonen utviklet uniformitet i arbeidskraft. Kroppshierarkiet som tidligere ble plantet i verden gjennom koloniseringen, ble forsterket. Henry Ford’s introduksjon av samlebåndet og automatisering sådde frøet til etableringen av standardisering som produksjonsmodell, som videre næret favoriseringen av produkt og effektivitet fremfor menneskelige forskjeller og økologi.

Unyanserte tradisjoner som kan eksistere i standardiserte utforminger, kan utfordre mangfold, ved å ikke se evner og dermed viske ut potensiale. Og selv om samlebåndet har gitt menneskeheten mye godt og samfunnet som regel alltid er i et slags kontinuerlig kalibreringsmodus, er avvisning en naturlig konsekvens av standardiserte rammer.

I mitt innledende eksempel om å ha tilgang til et toalett kan standardisering bety innskrenkning av fysisk bevegelighet, emosjonell og mental kapasitet for de som samfunnet ikke imøtekommer slik de er. Slike strukturer projiserer da sine mangler over på sårbare mennesker.

Personlige historier -delte skjebner

Nydelig keramikk i sommersol. Dette er fire av de mange fantastiske utfallene som springer ut av mangfold på Aurora verkstedet. Produktene til Aurora er tilgjengelig på nettsiden deres www.aurora-verksted.no og i butikken deres, «Respekt», på Majorstuen.

Filsofen Giorgio Agamben retter lyset mot standardiseringen og stiller spørsmålet «What is a human life if all its expressions or possibilities of expression are identical to regulations and rules? What happens if the rule is equivalent with life itself?»

Spørsmålet kan sees i forhold til våre eksterne strukturer, og også åpne opp for refleksjon over våre interne verdisystemer. Mangfold oppnås ved å imøtekomme og reflektere bredden av det relasjonelle og nyanserte i menneskeheten, for først da kan vi alle føle tilhørighet uavhengig av kultur, rase, kjønn, legning, funksjon osv. Ved å velge å synliggjøre og omfavne vår holistiske verden viser vi i praksis hva Barack Obama delte i sin tale «Yes we can» etter presidentvalget i 2008: «Our stories are singular, but our destiny is shared».

Mangfold er likeverd

Verdener møtes i mangfold og bygges i mangfold. Satish Kumar sin bok med tittel You are, therefore I am foreslår at vi blir til i møtet med hverandre. Vår individuelle persepsjon avgrenser og bevarer oss, den er også flyktig. Vi er alltid og aldri den samme, samtidig som den individuelle virkeligheten vi lever i farges av psyken vår.

Johan Gottfried Herder mente at enhver kultur har hva han kalte sitt eget senter av tyngdekraft. Han mente at hvis vi skal forsøke å forstå en kultur, trenger vi å anvende tilnærmingsmåter som resonnerer med kulturen det er snakk om, for å la kulturen eksistere på sine egne termer.

En fisk har det bedre i vann enn på land, som regel. Likevel, på tross av kulturelle forskjeller streber vi mennesker ofte mot det universelle, som kjærlighet, trygghet, aksept og frihet for å nevne noe. Hvordan kan kulturer eksistere godt sammen i hver sin egen tyngdekraft, i vår globaliserte verden? Hvordan kan vi utforske og omfavne det som ikke rommes, eller ikke rommes nok?

Mangfold er likeverd, på tvers av behov og forskjeller. Det er å leve side om side, ikke på avstand. Vi må gjøre det vi kan, for oss selv, og for hverandre og for det vi deler.

Hvorfor? Fordi ved å anerkjenne hva som er levende i hverandre kan tilsynelatende kolliderende verdier bløtgjøres, kompromisser kan møtes, og vi kan lære å være nær, mens vi bevarer våre ulike sentre av tyngdekraft. Sammen bygger vi mangfold, det hvis form vi enda ikke vet, men noe i retning av Kants uttalelse «Out of the crooked timber of humanity no straight thing was ever made».