Klein er (betinget) optimist fordi hun mener at finanskriser, klimakrisen og fattigdomskrisen kan gi den kraften som er nødvendig for å gjennomføre de nødvendige økonomiske og politiske endringene. I tillegg til vilje og evne til endring er det i følge Klein viktig at vi har tydelige visjoner om hvilken retning utviklingen skal gå. Hun hevder blant annet at løsningen på finans- og klimakrisen krever et økonomisk system forankret i rettferdighet og reelt demokrati.

No Logo

I No Logo undersøkte Naomi Klein hvordan moderne markedsføring virker inn på enkeltmennesker og kultur. Bevisst og utspekulert påvirkning av menneskers holdninger og verdier fører på den ene siden til en mer materialistisk og egosentrisk kultur. På den andre siden har aggressiv markedsføring bidratt til å skape en sterk motstandsbevegelse, særlig blant ungdom. Klein viser til at studenter er svært kritiske til at reklamen trenger seg inn på universitetene; i kafeteriaer, fellesrom og auditorier, lesesaler og til og med på toalettene. De liker ikke at universitetene ligner mer og mer på kommersielle markedsplasser.

Klein gir i tillegg til en velbegrunnet kritikk av dagens globaliserte økonomi en interessant analyse av en gryende enighet om et alternativ der gjennomgangstemaet er en grunnleggende tro på selvbestemmelse og mangfold; «kulturelt mangfold, biologisk mangfold og (…) politisk mangfold».

Sjokkdoktrinen

I Sjokkdoktrinen, går Klein videre og viser hvordan markedsøkonomien forankret i Milton Friedmans ekstreme markedsliberalisme har påvirket utviklingen i en rekke land. Friedmans råd var å innføre raske og ugjenkallelige forandringer i etterkant av kriser (sjokkterapi). I følge Klein lærte Friedman hvordan man kan utnytte en krise til å gjennomføre dyptgripende endringer i det økonomiske systemet den gang han fungerte som rådgiver for general Pinochet. Klein viser til at sjokkterapi ble brukt i Chile (hyperinflasjon) under Pinochet, i Russland (oppløsning av Sovjetunionen) under Jeltsin og i England (Falklandskrigen) under Thatcher.

Klein beskriver og klargjør hvorfor omfattende økonomiske endringer ofte kommer i sjokkbølgene etter dramatiske hendelser som naturkatastrofer, finanskrakk eller politiske omveltninger. Hun antyder at slike sjokk kan være planlagt og at de ofte inngår i bevisste strategier. I Sjokkdoktrinen sannsynliggjør Klein hvordan Friedmans tilhengere har initiert ‘terrible shocks’ for å gjennomføre omfattende forandringer som; «skattenedsettelser, frihandel, privatisering av offentlige tjenester, reduksjon av sosiale utgifter og deregulering». Hun påviser også at næringslivsinteresser systematisk har utnyttet krisene til å gjennomføre en politikk som sikrer interessene til en liten rik elite. Som eksempel nevner hun at toppsjefer i USA tjente 43 ganger så mye som den gjennomsnittlige arbeider i 1980. I 2005 tjente de, etter Reagans sjokkterapi, 411 ganger så mye. Naomi Klein viser i avslutningskapitlet at den allmenne misnøyen som fulgte sjokkterapien har bidratt til en kraftig motreaksjon i mange land. Friedmans sentrale påstand om at frihet og kapitalisme er deler av samme udelelige prosjekt er erstattet med et krav om mer demokrati og mer kontroll med markedet.

Dette forandrer alt

Dette forandrer alt gir en utførlig forklaring på hvordan ny-liberalistisk markedsfundamentalisme blokkerer for endringer som er nødvendige for å løse klimakrisen og mange av de andre alvorlige miljøproblemene vi står overfor. Naomi Klein viser at dagens økonomiske system er innrettet slik at kriser av ulike slag åpner for nye markeder som de multinasjonale bedriftene kan profittere på. Nye forretningsområder påvirker i neste omgang forbrukernes preferanser slik at de tilpasser seg klimaforandringene. «I tillegg til stigende etterspørsel etter menn med våpen skaper tørke og flom en masse andre forretningsmuligheter».

Dersom det skal være mulig å gjennomføre de endringene som kreves, argumenterer Klein for at det er nødvendig å utvikle visjonære alternativer kombinert med konkrete planer for hvordan endringene skal omsettes til praksis. Klein mener at den eneste muligheten for et nødvendig skifte er et omfattende engasjement bottom-up. Men fordi dette utgjør en trussel mot den politiske, økonomiske og mediakontrollerende makteliten vil de mobilisere for å forhindre systemiske endringer som er i strid med deres interesser.

Klein påpeker på et mer generelt grunnlag at markedsfundamentalismen alltid systematisk har sabotert alle felles bestrebelser på å forhindre menneskeskapte klimaendringer. Den globaliserte økonomien som har gitt de multinasjonale bedriftene fritt spillerom for å utnytte billig arbeidskraft og manglende miljølovgivning, er en viktig del av årsaken bak den globale oppvarmingen. I fattige land spør lokalbefolkningen hvordan det kan være lovlig å fylle luften med giftige kjemikalier der barna leker. Og hvordan er det mulig at myndighetene setter landets eget politi inn mot mennesker som demonstrerer for å beskytte sine familier? Klein konkluderer med at det dominerende økonomiske system «er i krig med mange av livsformene på jorden, blant dem mennesket selv».

For å skape et harmonisk samspill mellom mennesker og natur er det nødvendig med et skifte i virkelighetsoppfatning fra å betrakte hverandre som konkurrenter og fiender til at alle samarbeider om å finne løsninger. En slik endring vil utfordre den dypt forankrede ideen om ‘ekstraktivisme’ der mennesket har rett til å utnytte naturen til egen fordel.

Den moderate linjen som mange miljøorganisasjoner følger har ikke ført frem. Det er ikke tilstrekkelig å innføre skatter på CO₂ eller å forhindre bygging av rørledninger for olje og gass. Det er nødvendig å gå til de underliggende årsakene som Klein mener er knyttet til myten om at menneskene er satt til å dominere og kontrollere utømmelige naturressurser. «Det er først når vi har kvittet oss med de forskjellige variantene av ønsketenkning, at vi vil være klare til å legge ekstraktivismen bak oss og bygge opp det samfunnet vi trenger innenfor de begrensningene vi har».

Løsninger

Tiltroen til hva teknologiske undre og velgjørende milliardærer kan utrette er på retur, og vi trenger et nytt økonomisk system. Det er «bare massive samfunnsbevegelser som kan redde oss nå, for vi vet i hvilken retning det nåværende systemet – hvis det får lov å fortsette uhindret – er på vei». I stedet for å snakke om ‘resilience’, som Klein oppfatter som et svært passivt begrep, bruker hun ‘regenerative’ prosesser som betegnelse på en mer aktiv tilnærming der vi blir deltakere i naturens kreative livsprosesser.

Det innebærer blant annet at gigantiske ‘grønne’ indu­striprosjekter erstattes av mange integrerte småskala tiltak. En del av begrunnelsen for småskala løsninger er at skadene ikke blir så alvorlige dersom noe skulle slå feil. Som eksempler nevner Klein økende fokus på at maten skal dyrkes gjennom metoder som tar vare på jordens fruktbarhet, utvikling av småskalateknologi som gjør det mulig å utnytte sol, vind og bølgekraft, og etablering av effektive gjenvinningssystemer for blant annet metaller, glass, plast og papir.

Derfor er det viktig at vi utvikler visjoner om fremtiden som viser til løsninger, som selv om de i dag kan virke urealistiske, trekker oss i riktig retning. En slik prosess krever både kreativitet og mot fordi den nødvendigvis strider mot etablerte tankemønstre og aktuell politikk. Det vi trenger er en organisk økonomi der mennesker og natur ikke reduseres til økonomiske ressurser. I stedet for å basere beslutninger om fremtiden på pragmatiske nytte-kost analyser mener Klein at vi må legge etiske prinsipper for rettferdighet, medansvar, likhet, gjensidighet og respekt for naturens egenverdi til grunn for alle økonomisk virksomhet. I følge Naomi Klein er de nye strukturene allerede under utvikling, samarbeidende nettverk, bondens marked og sosiale banker er eksempler på at det nytter å arbeide mot den oppløsningen som følger i post-modernismens kjølvann.