Nicholas Georgescu-Roegen var født i Romania i 1906 og døde i USA i 1994. Han begynte sin akademiske karriere med studier i matematisk statistikk ved universitetene i Bucharest og Sorbonne. Etter å ha truffet Joseph Schumpeter ved Harward fattet han interesse for økonomi og ble etter hvert en respektert kritiker av ny-klassisk økonomisk teori. I boken „The Entropy Law and the Economic Process“ (1971) lanserte Georgescu-Roegen bio-økonomi som et alternativ til ny-klassisk økonomisk teori. Han argumenterte for at termodynamikk var den mest økonomiske naturlov og beviset på at ressursknapphet var en realitet. Termodynamikkens første og andre lov slår fast at mengden energi i et lukket system er konstant og at energi bare transformeres mot økt spredning. Med dette utgangspunktet bygde han et omfattende teoretisk rammeverk for bio-økonomi.

Bio-økonomi fokuserer på kvalitativ endring, irreversibilitet, gjensidig avhengighet og ressursknapphet. For å sikre en livskraftig økonomi var det, i følge Georgescu-Roegen nødvendig å utvikle teknologiske løsninger som kunne opprettholde seg selv med minst mulig forbruk av ikke-fornybare ressurser. I tillegg var det viktig å unngå overforbruk av fornybare ressurser. For å oppnå ressurseffektive løsninger var det viktig å sørge for at avfall ble trukket inn som en viktig ressurs i økonomien. Georgescu-Roegen påpekte at avfall er en like naturlig del av økonomiske prosesser som naturressurser. Han kritiserte ny-klassisk økonomi for å overse verdien av avfall.

Georgescu-Roegen argumenterte for at økonomer på samme måte som økologer burde studere (markeds-) prosesser som deler av „the-web-of-life“, Dersom økonomi studeres atskilt fra sosiale og økologiske sammenhenger og kunnskapen uttrykkes gjennom matematiske modeller med generell gyldighet blir økonomien abstrakt og livsfjern.

Et vesentlig poeng i bio-økonomi er at økonomiske aktører alltid handler innenfor en sosial og naturgitt virkelighet. Økonomiske prosesser endrer de naturgitte og samfunnsmessige omgivelsene samtidig som disse endringene påvirker økonomien. Bio-økonomisk praksis bør derfor tilpasses regionale betingelser fordi det dermed blir lettere å oppdage og oppleve hvordan økonomiske prosesser direkte og indirekte påvirker og påvirkes av individer, samfunn og miljø. Dersom økonomisk teori og praksis overser denne sammenhengen kan det oppstå alvorlige problemer (jfr. dagens miljø- og finanskrise).

I stedet for å fokusere på lønnsomhet og nytte slik tilfellet er i ny-klassisk økonomi er bio-økonomiens formål, i følge Georgescu-Roegen, å skape mest mulig livsglede („enjoyment of life“). Alt som bidrar til å skape livsglede har økonomisk verdi. Denne verdien kan ikke kvantifiseres og er ikke identisk med markedsprisen. En nødvendig betingelse for å oppnå høy livsglede er at de grunnleggende behovene blir tilfredsstilt blant annet gjennom forbruk av varer og tjenester. I tillegg mente Georgescu-Roegen at fritid var en viktig faktor for å skape livsglede. Bio-økonomi forutsetter at ressursene blir fordelt rettferdig innenfor og mellom generasjoner. Det innebærer at forbruket i de rike landene må reduseres dersom menneskene i fattige land skal få tilfredsstilt sine grunnleggende behov. En annen konsekvens er at forbruket i vår generasjon ikke må undergrave mulighetene for livsglede for kommende generasjoner.

I artikkelen „Energy and Economic Myths“ fra 1975 nevner Georgescu-Roegen en rekke tiltak som er aktuelle for å gjennomføre et bio-økonomisk program basert på minimalt ressursforbruk. For det første bør all produksjon av krigsmateriell opphøre, i stedet bør ressursene overføres til utvikling av levestandarden i fattige land. For det andre bør sløsing med energi til ”overheating, overcooling, overspeeding, overlighting” reduseres drastisk. Til slutt må produktenes livslengde utvides og det må bli mer lønnsomt å reparere enn å kjøpe nytt.

Georgescu-Roegen var kritisk til økonomisk forskning som søkte lovmessigheter som kunne forklare og predikere handlinger på samme måte som naturlovene i klassisk fysikk. I stedet for å spørre om hva som „vil skje“, var han mer opptatt av spørsmålet om hva “vi vil skal skje“. På denne måten blir alle medansvarlige for den økonomiske utviklingen.