Økonomi betyr husholdning, det kan forstås som å ta være på det vi har på en best mulig måte. De fleste forbinder økonomi med penger, og det finnes folk med ulike økonomiutdannelser som prøver å holde oversikt over pengebruken både i bedrifter og samfunnet.

Det finnes økonomer som prøver å oversette virkeligheten til formler slik at de kan beregne hva som kan skje, og det finnes økonomer som lager omfattende teorier om både nasjonal og global økonomi. Derfor finnes det blant annet evolusjonær, institusjonell, marxistisk, økologisk, østerriksk og post-keynesiansk økonomi i tillegg til den nyliberale økonomien, som dominerer det meste av verden.

En helt annen måte å tilnærme seg økonomi på er å danne seg enkle bilder av hva som foregår. Teoretikerne kan ha lange diskusjoner om hva penger er og hvordan de har oppstått. Men i min barndom visste et hvert barn at penger er det du trenger for å kjøpe en is eller sjokolade. Og hvis du trengte en sykkel, måtte du spare. Mye var mer oversiktlig den gangen alle brukte fysiske penger og hadde sparebøsser. I dag hvor foreldrene bare vifter med et kort eller taster på mobilen, har det hele blitt mere magisk.

SYKDOMSTEGN

Så lenge pengene ikke gjemmes i madrassen, er de i en kontinuerlig strøm. Selv ikke de du plasserer i banken ligger stille i et hvelv. I et bilde kan dette sammenlignes med blodstrømmen i kroppen. Går denne strømmen friskt og jevnt, er alt bra. Hoper den seg opp i bestemte organer, er det et dårlig tegn. Det samme gjelder for pengestrømmen. Hoper den seg opp hos stadig færre mennesker, viser det en svakhet i den økonomiske fordelingen.

At enorme summer brukes til å skyte en bil ut i verdensrommet må betraktes som et klart sykdomstegn. Det at millioner av mennesker sulter fordi de mangler penger er et alvorlig tegn på det samme. Hvordan vi skal endre dette er ikke et enkelt spørsmål. Det lar seg neppe gjøre før flere blir i stand til å innse forskjellen på frihet og begjær.

I dag er det folk som er fanget av begjær og grådighet som styrer mye av økonomien. Dette ser vi globalt av den svært utbredte korrupsjonen, enkelte menneskers uhemmede luksusforbruk, den store bruken av skatteparadiser osv. Selv om mange politikere gjerne vil endre dette, er det vanskelig når økonomien er global og politikken nasjonal.

TRE SLAGS PENGER

Å dele pengene inn i tre grupper kan klargjøre bildet av hvordan de fungerer. Det vi bruker til mat, klær og annet forbruk kan kalles kjøpepenger. De bidrar til å dekke våre daglige behov og til å holde næringslivet i gang. Med kjøpepengene er vi med å stemme på hva slags næringsliv vi ønsker. Vi kan daglig velge mellom brukt eller nytt, økologisk eller konvensjonelt, støtte et nasjonalt eller internasjonalt storkonsern eller en lokal produsent.

I den grad næringslivet er gjennomsiktig, kan vi ta bevisste valg. Dessverre er det i dag slik at mye av det som fremstår som en lokal virksomhet, kan være eid og styrt av internasjonale konserner. Stordriftsfordeler kan gi makt og lave priser, så hvis vi kjøper det billigste, gir det ofte mer penger til de som har mye fra før. Men noen ganger kan vi være nødt til å kjøpe billig fordi vi selv har lite penger.

Penger vi vil spare eller ikke rekker å bruke, kan vi sette i banken. Banken låner dem videre ut til de som vil skaffe seg bolig eller starte en bedrift. Disse pengene er helt nødvendige for at nye virksomheter skal kunne komme i gang eller utvide, og kan kalles lånepenger.

En hovedtanke da vi startet Cultura Sparebank, var at denne prosessen skulle være transparent. Det vil si at innskyterne skulle vite hva pengene deres ble lånt ut til. Et annet hovedmål var at pengene skulle lånes ut til samfunnsnyttige og miljøvennlige formål. Banken skulle være et eksempel på at sosiale virkninger ble prioritert like høyt som økonomisk sikkerhet.

GAVEPENGER

Hvis en bedrift går med overskudd, kan disse pengene brukes til ulike investeringer, oppkjøp av konkurrenter, store avkastninger til investorer osv. Men mange bedrifter gir også betydelige beløp til kulturelle og sosiale formål. De gamle sparebankene var viktige støttespillere for mye av det positive som skjedde i bygdemiljøet, og noen er det fortsatt selv om deler av denne gavevirksomheter er overført til egne stiftelser. Slike gavepenger kan stimulere til kreativitet, som igjen kan tilføre nye ideer både for teknologi og den sosiale og kulturelle utviklingen av samfunnet.

I mange land skjer denne prosessen ved at staten krever inn tvangsgaver i form av skatter og avgifter. Dette er grunnlaget for den moderne velferdsstaten. Men de fleste stater sliter med å kreve inn tilstrekkelig med midler til helsevesen, utdanning, kultur osv. Høstens lærerstreik er et eksempel på dette. I et samfunn trengs det derfor frie gavepenger. Penger som i dag går som overskudd til investorer eller til oppkjøp av konkurrenter, kunne i større grad gått tilbake til felleskapet. Men dette vil kreve en endring av Milton Friedmans utsagn om at «bedriftenes mål må være å gi mest mulig avkastning til investorene» til at «bedriftens mål må være å gi mest mulig tilbake til samfunnet».

Jeg ser for meg en strøm av frie gavepenger, som stimulerer et fritt åndsliv, som igjen inspirerer oss og gir innsikt i hvordan vi kan omforme samfunnet slik at pengestrømmen blir fordelt rettferdig og på en slik måte at økonomien ikke bidrar til å ødelegge klimaet og naturen. Dette er selvsagt et drømmebilde. Hvis gavepenger gis til kultur- og omsorgsarbeidere, vil de få et nytt liv som kjøpepenger, og vi vil få en sunnere sirkulasjon.

EGNE BILDER

Prøv å lag deg egne bilder av hvor pengene dine kommer fra og hvor de går, hvordan pengene beveger seg i det globale markedet, av hvordan Kina i økende grad blir sentrum i pengestrømmen, eller av noe annet som opptar deg. Slike prosesser må gjerne skje i grupper. Utgangspunktet må være at vi kontinuerlig oppdaterer oss på fakta. Et bilde er ingen fullstendig beskrivelse eller forklaring. Det kan stadig utvikles og forbedres, og i denne prosessen er det også mulig å oppdage nye utviklingsveier for økonomien.