Arne Øgaard, redaktør i Pengevirke

Liz Truss lovet store skattelettelser allerede før de konservative valgte henne til britisk statsminister, og noe av det første hun gjorde var å gjennomføre dette løftet. Men straks etter måtte hun omgjøre beslutningen fordi hun møtte motstand både fra sitt eget parti og fra de mange som ville bli rammet av reduserte velferdsgoder. Men hvorfor forsto hun ikke at dette var en beslutning som kunne føre Storbritannia ut i kaos? Var hun naiv, eller var hennes tenkning for fastlåst til gamle dogmer? Det er en vanlig forestilling på høyresiden at de rike må få beholde sin rikdom slik at de kan sette i gang nye virksomheter, og at dette så vil komme alle til gode. De tror på det Adam Smith kalte den usynlige hånd. Noen ganger fungerer den, men langt fra alltid.

På den politiske venstresiden er det større vilje til økonomisk omfordeling ved hjelp av skatter, men her ser de ikke alltid farene ved byråkratisering og sentralisert makt. Et typisk eksempel er deres skille mellom privat og offentlig. Det er egentlig misvisende fordi det egentlige skillet går mellom de som produserer alt vi trenger og de som høyner vår livskvalitet med kultur, undervisning, forskning og helse og omsorg. Jeg vil sammenfatte disse siste i begrepet velferdssektoren. Denne får det den trenger fra overskuddet i produktiv sektor. I praksis skjer dette gjennom skatter og avgifter.

Det at staten finansierer velferdssektoren betyr ikke nødvendigvis at staten også skal drive den. I kulturlivet sier det seg selv, men også innen undervisning og omsorg er det mange med gode og ideelle ideer som kan bidra til et rikt og mangfoldig samfunn. I de siste årene har venstresiden fått en noe økende forståelse for at det er en forskjell på ideelle og kommersielle virksomheter, men jeg ser fremdeles eksempler på dogmatisk tenkning. Et eksempel er troen på at staten kan skape den beste skolen. Men staten kan jo egentlig ikke skape noe som helst. Det er mennesker som skaper, og da gjelder det å gi frirom til dem med de beste ideene.

Jeg beveger meg rundt i mange miljøer og prøver å sanse hva som rører seg i tiden. Ute på venstresiden finner jeg mye skarp kritikk av dagens kapitalisme eller nyliberalisme, som den også kalles. Men ut over økt statlig styring er det få ideer for utvikling av den nye økonomien som vi absolutt trenger for å klare klima- og miljøutfordringene, og for å gi en rettferdig og bærekraftig fordeling av de materielle godene. Til min forundring ser jeg at mange fortsatt håper å finne løsningen hos Karl Marx. Marx hadde et skarpt øye for forholdene i sin samtid, men siden arbeiderklassens revolusjon har uteblitt, er det begrenset hva han kan hjelpe oss med for å komme videre i dag.

I andre del av sin doktoravhandling fra 1988 gikk den norske filosofen Hjalmar Hegge grundig inn på Marx, Habermas og flere av venstresidens tenkere for å se hva som fortsatt er vesentlig og hva som må erstattes av helt nye ideer. Avhandlingen finnes i bokform med tittelen Frihet, individualitet og samfunn. Den tar et oppgjør med både venstresiden og høyresidens dogmer og kommer med ganske radikale, men åpenbart nødvendige forsøk på nytenkning. Dessverre har Hegge fått liten oppmerksomhet, og jeg undres på om det er fordi alt for mange trives for godt med sine gamle dogmer.