Skogen og oljen.

Regnskogen Amazonas blir ofte omtalt som planeten jordens lunger. Den har hatt et unikt biologisk mangfold, men dette er i dag sterkt truet av oljeforurensning og avskoging.

Sucumbíos provinsen i den Ecuadoreanske delen av Amazonas har i løpet av de siste femti årene vært vitne til store omveltninger etter at det ble bestemt at oljen som skjuler seg under skogbunnen skulle utvinnes. Siden 60-tallet har flere store internasjonale oljeselskaper, deriblant Texaco/Chevron, operert i regionen under den vanlige strategien med maksimal fortjeneste og et minimum av tiltak for å hindre miljøbelastning. Dette har nå resultert i at omkring 70 milliarder liter med råolje nå kontaminerer skogbunnen i området, og svære bassenger med olje lekker ut i sideelvene som forer Amazonas-floden. Med oljeutvinning følger naturligvis konstruksjon av veier for biltrafikk og transport inn i skogen, og med veiene følger det videre avskoging da skogen og dens ressurser med ett blir tilgjengelig. Det finnes lite rent drikkevann i området da petroleumsprodukter har seget ned i grunnvannet, og skogbunnen er såpass kontaminert at det er vanskelig å drive jordbruk eller ha buskap.

Måten urbefolkningen i området systematisk har blitt nedprioritert på i årevis har gitt utslag i et bredt sykdomsbilde, da de ikke har noe annet valg enn å fortsette å livnære seg på jorden samme hvor forurenset den måtte være. Sucumbíos regionen har noen av de høyeste kreftforekomstene i verden, og hyppigheten av fødselsskader og hud-relaterte sykdommer er også skyhøy. Oljeselskapet Chevron ble dømt til å betale en sum på 19 milliarder dollar for å bistå i opprenskningsarbeidet, men svarte med å gå til motangrep og har erklært hele rettsaken ugyldig.

En typisk ubeskyttet dumpingsplass for råolje, etterlatenskaper etter Texaco. Slike finnes overalt, regnskogen behandles som søppelfylling.

‘Bioremediation’

Vanlig praksis når man driver opprenskningsarbeid er at man går inn med tungt maskineri og fjerner forurensningen fysisk. Dette innebærer i praksis at man flytter problemet fra ett sted til et annet, men det blir ofte foretrukket ettersom det kan utføres relativt raskt. Denne typen arbeid er som regel svært dyrt. En billigere variant finner man i såkalte ‘bioremediation’ løsninger, hvor man benytter seg av naturens egen evne til å reparere seg selv. Ved å bruke spesifikke trær og planter, samt bakterier og sopp, er det mulig å fremskynde nedbrytningen av toksiske substanser i jord og vann. Visse typer planter, og sopp har i tillegg evnen å akkumulere tungmetaller i vevet slik at disse blir absorbert fra jorden og konsentreres på ett og samme sted for siden å kunne fjernes. Denne typen opprenskningsarbeid utføres over et mye lengre tidsperspektiv—ofte flere år—noe som også gjør at det ofte velges bort til fordel for den ‘kjappe løsningen’. I tilfellet Ecuador, hvor ingen er villige til å betale kostnadene for opprydningsarbeidet og de logistiske utfordringene ved deponering av de store mengdene kontaminert materiale er såpass stor, tar man nå naturen til hjelp.

Frivillige arbeider med å introdusere forurensning til en blanding med soppmycelium.

The Amazon Mycorenewal Project (AMP)

AMP er en organisasjon stiftet av en rekke forskere og miljøaktivister innenfor feltet «bioremediation» og har som målsetning å utvikle kostnadseffektive løsninger rettet mot petroleumkontaminerte områder. Organisasjonen baserer seg på frivillig arbeid og etablerer for tiden bånd med en rekke Ecuadorianske universiteter. I 2014 har AMP etablert sin forskningsstasjon på et stykke privat eiendom omkranset av oljesøl på alle kanter, noe de selv kaller for „A paradise in hell“. Det nasjonale oljeselskapet PetroAmazonas som nå opererer i regionen har gått med på å gi prosjektet tilgang til en andel av sine oljebrønner og sier at om resultatene viser seg å være positive, vil de anvende teknologien på alle sine installasjoner i fremtiden, og det jobbes derfor for tiden intensivt med å få på plass prototypen og teste den ute i felt. Samtidig jobber prosjektet også tett opp mot lokalbefolkningen og ønsker å overføre teknologiene til dem slik at de selv kan ta kontrollen over problemet. Det jobbes også aktivt for å hindre at multinasjonale selskaper tar patenter på teknologien, noe som dessverre tidligere ofte har vært tilfelle.

Frivillige jobber sammen med de lokale med å lempe striesekker med soppmycelium inn i de forurensede områdene.

Østerssopp

Det ble tidlig observert at selv i de aller mest klissete oljepøler—der hvor ingen planter vokser—tittet det omsider fram sopp. Ettersom mange av soppartene er spesialister på å bryte ned de strukturelle fibrene i planter og trær, viser det seg at de også kan bruke olje som næringskilde. Dette er ikke så rart da oljen i stor grad er nettopp dette: rester av plantefibre. Enzymene i soppen passer med andre ord perfekt til å begynne nedbrytningsprosessen og omvandler det hele til næring for egen vekst. Det betyr med andre ord at forurensingen ikke akkumuleres hos soppen, men snarere at den blir omvandlet til mat! Men det er nok likevel få som ønsker å spise denne etter endt arbeidsøkt … Den mest anvendbare arten i dette arbeidet er utvilsomt østerssoppen (Pleurotes ostreatus). Den er lett å dyrke, vokser fort i mange slags klima og tolererer det meste.

Her vokser østerssopp på en jordblanding som har blitt introdusert til oljeforurensning.

Det er for tiden mere fokus rettet mot ‘bioremediation’ som et alternativ til den konvensjonelle måten å drive jordforbedring enn tidligere. Kanskje er det i vinden, kanskje blir det en ny trend? For det er ikke bare Amazonas som er forurenset og som ønsker å dyrke sin mat på rent jordsmonn.

www.amazonmycorenewal.org

Mange nasjoner tjener godt på utvinning av naturgass. I Ecuador derimot, settes naturgassen fyr på og brennes opp i mangel av utstyr for å samle den opp. Kun råoljen blir utnyttet.