I et forsøk på å finne det ut, sendte jeg spørsmål til samtlige partier om hvilke tre arbeidsområder de ville prioritere. Rødt, Venstre og FRP svarte rimelig raskt. Hos de fleste andre har jeg vært nødt til å lete i partiprogrammene. De klimademonstrerende ungdommene har stort sett blitt møtt med velvillige ord, og det mangler heller ikke på ambisjoner om å følge opp Paris-avtalen eller andre høye mål. Men det viktige spørsmålet er hvilke konkrete tiltak de vil gjennomføre.

Det tiltaket de fleste ser ut til å enes om er at vi må satse på fangst og lagring av CO2, og i den forbindelse er det også forhåpninger om at vi kan fjerne karbon fra naturgass og selge ren hydrogen. Hvordan de ulike partiene vil støtte den teknologiske utviklingen og oppbyggingen av karbonfangende industri fremkommer ikke av programmene. Det er også få som går inn på de tekniske utfordringene ved transport og bruk av hydrogengass.

Et viktig krav fra demonstrantene var å få stoppet den norske oljeutvinningen, men her er det strid både innad i og mellom de ulike partiene. Rødt vil trappe ned oljeutvinningen med mellom 5 og 7,5 % årlig fram mot 2030, Venstre vil ikke åpne nye havområder for petroleumsvirksomhet, og også SV går mot ny oljeutbygging og nye arealer til leting etter olje og gass. FRP ser derimot at en rørledning med norsk gass til Polen vil kunne erstatte kullkraft og dermed gi en betydelig reduksjon av klimagasser. Også Høyre er opptatt av at den rene norske oljen skal bidra med verdifull utvikling av andre land. Mens dette skrives raser debatten om hvor iskanten skal gå. Noen partier er opptatt av å verne dette sårbare og viktige naturområdet, mens andre ser ut til å være mer opptatt av at vi må opprettholde farten i oljeutvinningen. Det å spare olje til fremtidige generasjoner ser ingen ut til å være opptatt av.

Norsk industris framtid

Høyre og Rødt har en felles omtanke for de som arbeider i norsk oljeindustri, og begge partiene er opptatt av at vi må utvikle en grønn industri, som kan sikre at vi fortsatt har et sterkt norsk næringsliv. Rødt vil satse på å utvikle en havvindteknologi, som både kan bli til nytte for oss selv og et eksportprodukt. Høyre er preget av industrioptimisme. Vi har jo alltid klart å finne på lure ting før, så hvorfor skal vi ikke klare det nå? Det ideelle produktet vil være noe som er laget uten råstoffer og energibruk, som hele verden vil kjøpe, og som ikke kineserne eller andre kopierer i en fart. Selv mangler jeg fantasi til å se dette for meg, men som sagt, i Høyre er de optimister. Påstanden om at vi alltid vil finne en løsning stemmer dårlig med de mange eksemplene på samfunn som tidligere har gått til grunne fordi de ødela sitt eget livsgrunnlag.

Et fellestrekk ved mange av partiene er at de vil satse på kollektivtrafikk og elektriske fremkomstmidler. Her har Arbeiderpartiet mange forslag, men ellers virker dette partiet lite visjonært i forhold til storstilt klimasatsing. Det samme kan en si om Senterpartiet, som virker mest opptatt av å passe på at klimapolitikken ikke skal ramme norsk matproduksjon, industri eller muligheten til bosetting i hele landet. Senterpartiet har en visjon om at Norge skal ta lederansvar i arbeidet med å nå målene i Paris-avtalen, men har få konkrete forslag i sitt program. Kristelig folkeparti mener også at vi skal ha ambisiøse mål, men også her mangler de konkrete forslagene i programmet.

Rødt er det partiet som er kommet lengst i å utarbeide et forslag til KAF, (klimaavgift til fordeling). Det vil si at det pålegges en kraftig økning i CO2-avgiften, men at disse pengene så tilbakebetales til alle som tjener under kr 600 000 i året. Den lengste lista med detaljerte forslag finner vi i programmet til Miljøpartiet de grønne, og de er de eneste som påpeker nødvendigheten av å redusere det materielle forbruket.

Har de tilstrekkelig innsikt?

Sett under ett burde partiene kunne enes om en storsatsing på fangst og lagring av karbondioksid, og de burde også kunne enes om en storstilt satsing på kollektivtrafikk. Når dette i liten grad skjer, kan det være fordi de har vansker med å flytte penger fra alle de andre behovene de vil tilfredsstille. Politikerne er raske til å overgå hverandre med løfter om høye reduksjoner i utslippene av klimagasser. Ernas regjerning er stolt av sin plan om å elektrifisere norsk oljeutvinning. Det vil gi en betydelig reduksjon i de norske utslippene, men hvis dette ender med at mer gass blir solgt til andre land, så blir de totale utslippene like store.

Politikernes kunnskaper om global oppvarming er ikke imponerende. Dette dreier seg om komplekse spørsmål hvor alle tiltak har innvirkning på en lang rekke områder. Ønsker om å elektrifisere bilparken reiser ikke bare spørsmål om hvor all strømmen skal komme fra, men også om de sosiale og miljømessige konsekvensene av utvinning av metaller som kobolt og litium. Mange så en gang vindmøller som det nye håpet, men uansett hvor man setter vindmøller på land eller havet, har det negative konsekvenser for befolkning og for fiskere. Og hvorfor i alle verden har de overlatt utbyggingen til internasjonale selskaper som stuer vekk fortjenesten i skatteparadis? De komplekse spørsmålene gir grunnlag for omfattende diskusjoner og motstridende meninger. Men uansett hva politikerne blir enige om, forblir det et stort gap mellom klimademonstrantenes krav om effektive tiltak og dagens politikeres vilje og mulighet til å følge opp.