På COP26 i Glasgow møttes alle verdens land i to uker for å løse den globale klimakrisa i fellesskap. For 26. gang skulle de løse det alle kaller “vår tids største krise”.

Som ungdomsorganisasjon reiser vi ned med en hensikt og et håp om å påvirke ting i riktig retning. Vi forbereder oss gjennom å lese oss opp på klimaavtalene i FN-systemet, om hvordan forhandlingene foregår og gjennom skoleringer sammen med andre sivilsamfunnsorganisasjoner. Likevel er det slik at man må være der for virkelig å forstå hvordan det fungerer. Ikke minst for å forstå hvordan man skal navigere rundt i den store arenaen og velge mellom møter og arrangementer. Hva er det viktigste å være med på til ethvert tidspunkt? Burde vi prioritere media eller møter? Vi er jo tross alt bare mennesker, som kun kan få med seg en viss mengde informasjon om gangen.

Og det er mildt sagt mye som skjer på en gang. Klimaforhandlingene har utviklet seg til å bli det man kan kalle en slags festival. Samtidig som det foregår ørten ulike forhandlinger, finnes det mange titalls stands, som land og bedrifter har satt opp. Disse har events, panelsamtaler, lanseringer av diverse initiativer og promotering av egen klimainnsats. Det er også mengder av media som følger etter viktige politikere og statsledere, som går fra møte til møte.

Et betent tema

Folk, organisasjoner og bedrifter har som observatører mange ulike grunner til å delta. Mange er der for festivaldelen og møteplassene det skaper, og mange er der for å følge og påvirke selve forhandlingene. Vi er der primært på grunn av sistnevnte.

Changemaker har gjennom mange år fulgt de forhandlingene som handler om tap og skade, de ødeleggelsene som allerede har skjedd og skjer på grunn av klimaendringene. Dette er et betent tema, der utviklingsland og utviklede land står i sterk motsetning til hverandre.

Changemaker har gjennom mange år fulgt de forhandlingene som handler om tap og skade, de ødeleggelsene som allerede har skjedd og skjer på grunn av klimaendringene. Dette er et betent tema, der utviklingsland og utviklede land står i sterk motsetning til hverandre. Utviklingsland og små øystater peker på de enorme konsekvensene klimaendringene har for dem, og mener rike land må ta ansvar for de ødeleggelsene de har mesteparten av ansvaret for. De rike landene mener på sin side at klimakrisa må løses i fellesskap, og at det ikke kan være snakk om kompensasjon eller en så sterk ansvarsfordeling. Changemaker, sammen med det norske og det internasjonale sivilsamfunnet, stiller seg i stor grad sammen med utviklingslandene. Flere land pekte på hvordan krisene henger sammen. Det er svært krevende, og kanskje til og med umulig, å håndtere fattigdom, gjeldskrise, koronakrise og klimaødeleggelser samtidig som man skal få til et langsiktig grønt skifte.

Manglende norsk ansvar

Norge er et av landene som har tjent seg svært rike på fossile brensler. De stiller seg i rekka med land som i våre øyne ikke tar på alvor det ansvaret det fører med seg. Og det er stort sett det vi minner norske politikere og forhandlere på når vi møter dem for å prøve å påvirke dem i den retningen vi ønsker. Det innebærer flere utfordringer. Dersom vi skal ha reell påvirkningskraft, må vi for det første ha god kunnskap om hvor forhandlingene står. Det er mulig å forberede seg godt, men likevel er det mye som kommer opp under møtene. Da må man hele tiden være på alerten.

Dersom vi ikke har konkrete og relevante innspill, er det ikke store muligheter for reell påvirkning. For det andre gjelder det å finne ut av hvor forhandlingsrommet ligger. Norge og alle andre land kommer med et mandat hjemmefra. Likevel er det under møtet at selve forhandlingene skjer, og det er derfor også der vi finner ut av hvor det går an å bevege på posisjonene i møte med andre land. For å være involvert i dette jobber vi sammen med sivilsamfunnsorganisasjoner fra andre land, og får intel fra forhandlingsrommet om hva Norge sier, også i de møtene vi ikke får komme inn på. Det er altså mange tråder å holde i, og man må holde tunga rett i munnen.

Har forhandlingene noen mening?

Noe som virkelig satte spor i meg etter COP26 i Glasgow, var den store kontrasten mellom det å være inne på forhandlingene og det å være ute å demonstrere. Jeg gjorde begge deler. Særlig den andre uka. Utenfor ropte vi sammen med tusenvis om hvor urettferdig klimaendringene er, og at det går utover ekte mennesker som vi stod ved siden av. Det var utrolig sterkt. Da føltes det voldsomt meningsløst å gå inn i forhandlingsrommet etterpå for å forhandle om komma og småord. Hvilken handling kan det føre til uansett? Hvor mange år har ikke politikerne snakket store ord og kommet med lovnader uten at utslippene har gått ned?

Så sitter vi igjen med enda en avtale etter et klimatoppmøte: The Glasgow Climate Pact. Den inneholder mange enigheter og kompromisser om hvordan klimakrisa skal løses fremover. Men så er det slik at klimakrisa ikke løses på de to ukene på klimatoppmøtet, men i de 50 andre ukene i året. Vil dette 26. møtet skape reell endring? Eller må vi nøye oss med tanken på at det kanskje hadde vært verre dersom klimatoppmøtene ikke eksisterte? Det er vanskelig å si.

Selv om det er disse følelsene og spørsmålene jeg sitter igjen med etter slike møter, så tror jeg likevel det er riktig sted å være dersom man ønsker å påvirke. Det vil si, at jeg mener vi må gjøre mange ting på en gang, og at en av måtene er å prøve å påvirke det globale samarbeidet gjennom disse klimatoppmøtene. Klarer vi å ta med inspirasjonen vi får fra det folkelige engasjementet på utsiden, kan vi bidra bedre på innsiden. Det kan vi i hvert fall håpe på.