Ordet økonomi kommer fra gresk og betyr husholdning. Dette innebærer å forvalte de ressursene man har til rådighet på en best mulig måte. Dette gjelder uansett om det er i en familie eller den samlede husholdningen i Danmark, EU eller hele kloden. Samfunnet er et økonomisk system som på mange måter fungerer som et naturlig økosystem. I et samfunn hvor vi innser at vi er innbyrdes avhengige av hverandre, er økonomiens mål å øke livskvaliteten for alle samfunnets medlemmer.

Penger er ikke økonomien

Vi er blitt vant til å betrakte penger som det avgjørende for hva det er mulig å bestemme i et samfunn. Men penger er en sosial konstruksjon, bygget på tillit mellom mennesker, og er et uttrykk for våre innbyrdes tilgodehavender. Penger speiler økonomien, men penger er ikke økonomien. Økonomien er derimot utnyttelsen av de tilgjengelige ressursene. Tradisjonelt regner man med tre typer av ressurser – naturgrunnlaget, arbeidskraften og kunnskap/kreativitet. Naturgrunnlaget kan være landbruksjord, fisken i havet og energiressursene. Med arbeidskraften vår bearbeider vi naturressursene og skaper dermed verdier. Dette gjør vi ut fra våre erfaringer, og med våre kreative og intellektuelle evner kan vi effektivisere arbeidet slik at verdiene øker ytterligere.

Å bygge en bro

Hvis vi skal bygge en bro trenger vi alle de tre ressursene. Vi trenger materialer, som tømmer, stål, betong eller hva vi nå ønsker å bygge broen av. Hvis vi ikke har dem selv, kan vi bytte dem til oss med det vi har. Vi må også ha tilstrekkelig arbeidskraft, som kan unnværes fra andre oppgaver og så må vi selvsagt vite hvordan vi bygger en bro som holder. Hvis disse tre forutsetningene er oppfylt, kan broen bygges sett ut fra et samfunnsmessig perspektiv.

All økonomi handler om å bringe de tre typene av ressurser i bevegelse. Vi trenger ikke nødvendigvis penger, men de kan gjøre prosessene og overblikket lettere. For en klarest mulig oversikt over de grunnleggende realitetene i økonomien, kan det være best å se på de grunnleggende ressursene alene og la pengene vente. Det vil øke bevisstheten om våre reelle muligheter og begrensninger.

Naturressursene

Vi har lenge oppført oss som om naturressursene skulle være ubegrensede. Etter som jordens befolkning har vokst og vi er blitt mer effektive, er det blitt klart at dette ikke er tilfelle. Vi kan tømme havet for fisk og hugge all skog hvis vi ikke bestemmer at det vil være en dårlig og kortsiktig ide. Vi er derfor nødt til å innse at det er nødvendig med både lokal og global ressursforvaltning. ‘Markedet’ forhindrer ikke at vi tømmer havet. Paradoksalt nok er energi den eneste ressursen det ikke er prinsipiell mangel på da solen gir oss mer energi enn vi noen gang kan klare å forbruke.

Arbeidet

I motsetning til naturressursene er det ikke umiddelbar mangel på arbeidskraft. I EU er det 25 millioner arbeidsløse, og i noen land er ungdomsarbeidsledigheten oppe i 25 %. Dette kan ikke kalles god ressursutnyttelse, og de menneskelige konsekvensene gjennomskuer vi ikke fullt ut. Vår evne til stadig å effektivisere produksjonen har gjort at færre mennesker behøves for å produsere det befolkningen trenger. En naturlig konsekvens hadde vært kortere arbeidstid. Fra 1900 til 1990 har arbeidstiden i Danmark falt fra 60 til 37 timer i uken. Fra 1990 har arbeidstiden vært konstant, selv om produktivitetsstigningen har fortsatt. Politikerne er opptatt av å øke arbeidsinnsatsen og avviser alle forslag om nedsatt arbeidstid.

Kreativitet og kunnskap

I motsetning til de to andre kategoriene er det ikke noen fysiske begrensninger når det gjelder kunnskap og kreativitet. Vi er likevel forsiktige med å investere i dette feltet fordi effekten av ny viten og kulturell aktivitet ikke er så lett å få øye på, i hvert fall ikke på kort sikt. Vi oppfatter dette som utgifter selv om vi ikke kan tilby et produksjonsarbeid som alternativ. Tenke bare på hva økt forskning på solenergi allerede på 70-tallet kunne ha betydd for dagens energiforsyning. I stedet dovnet vi oss med fossil energi og brukte kreftene på alt mulig annet. Vi har havnet i en klemme som det er vanskelig å komme ut av. Millioner av mennesker mangler arbeid, og vi forestiller oss at det eneste riktige er å sette dem til å produsere varer. Men vår evne til å produsere overstiger vår evne til å forbruke. Forbruket står stille, og folk sparer mer. Den danske finansministeren trygler ‘bruk bankkortet’, men vi orker ikke.

Kortsiktig utnyttelse av naturressursene

Naturressursene tåler ikke et økt forbruk, i hvert fall ikke på den måten som vi forbruker i dag. Økt masseforbruk i den rike del av verden er helt klart ikke veien fremover når en tenker på at det også skal være ressurser nok til de mange i verden som fremdeles mangler mye av det basale. Dagens økonomi fremmer en kortsiktig utnyttelse av ressursene ved at det kan være lønnsomt å hugge regnskog og dyrke soya. Det er god pris for fôrstoffer og stigende priser på kjøtt. Men regnskogen i seg selv er ikke verdsatt ut over verdien av tømmeret. Dens økologiske betydning kan ikke beregnes i penger og settes i praksis til verdien null. Det uerstattelige behandles som verdiløst.

Hva skaper langsiktige verdier?

I forhold til regnskogen og lignende naturressurser blir vi nødt til å utvikle metoder som kan registrere omkostninger og verditap. Ved å sammenligne dette med inntektene kan vi få et bilde av om vi virkelig skaper eller nedbryter verdier. I Danmark ble det for noen tiår tilbake bestemt at forurenserne skal betale. Det brakte oss et skritt fremover selv om energisektoren og landbruket har klart å sno seg utenom. Hvis ikke den reelle verdiskapningen ut fra en helhetsbetraktning henger sammen med den økonomiske avkastningen, blir vi sittende fast i lite fruktbare diskusjoner. Pensjonsfondene og noen av deres medlemmer spør etter klimariktige investeringer, som så avvises fordi de gir lavere avkastninger. Men forskjellene skyldes at viktige verdier ikke er verdsatt i kroner. Vi er alle enige om at ren luft er viktig, men kan ikke bli enige om hvor mange kroner den er verdt.

Flere jobber uten flere forbruksgoder

En grunnleggende utfordring er hvordan vi kan skape flere arbeidsplasser uten å belaste ressursgrunnlaget. Det blir ikke lett selv om det finnes mange ulike løsninger. Et første skritt er å flytte fokuset fra arbeidseffektivitet til ressurseffektivitet. I stedet for å presse 10 % mer ut av en arbeidstime, kan vi se på hvordan vi kan utnytte ressursene bedre. Mindre skatt på arbeid og mer skatt på ressurser vil forskyve dette i riktig retning. Vi må produsere produkter av høyere kvalitet som holder lenger, da gjør det ikke noe om de blir dyrere, for på lang sikt blir de billigere. Kanskje er det bedre å leie tv, kjøleskap og sofa?

Vi kan heller investere enn å forbruke. Heller isolere huset enn å putte inn mer elektronikk i rommene, og så kan vi investere i fellesløsninger, som kollektivtilbud og bedre energiløsninger. Dette burde være et åpenbart investeringsfelt for våre pensjonspenger. Vi må også bruke mer penger på forskning og kultur, investeringer som i fremtiden vil gi oss mer energi og kreativitet. Heller en teaterbillett en et par bukser til i klesskapet.

Vi må også se til at penger ikke hoper seg opp enten det er i uforholdsmessig stor privat sparing, enorme overskudd i store bedrifter eller store fond som spekulerer i finansmarkedet i stedet for å investere i realøkonomien. Finansministeren har rett: Pengene skal flyte, men de skal flyte dit hvor de skaper de mest langsiktige verdiene.