Sentralisering er sløsing
Kommentar av Arne Øgaard
Publisert: 27/02/2013
Klokken er fire, redaksjonsmøtet er slutt, og jeg haster av sted for å rekke toget hjem. På stasjonen smyger jeg meg kjapt gjennom den store folkemengden. Toget står klart, og det er langt. Vogn etter vogn er stilt opp. Jeg ser konduktøren gjøre seg klar til å blåse i fløyten og presser meg inn i en av nærmeste vognene. Setene er for lengst opptatt, og over alt står det tett med mennesker. Jeg står i gangen og ser inn på dem som sitter. Noen bruker reisen til å arbeide, noen til å sove eller lese en roman eller avis, men flertallet ser mer eller mindre tomt ut i luften og klager over den slitsomme pendlingen.
Slik fraktes titusenvis av mennesker ut og inn av byen hver eneste dag, og det forventes at antall reisende vil øke raskere enn det er mulig å bygge ut veier og kollektivtrafikk. Mitt hjem ligger ved en liten by ca. 60 km syd for Oslo. Mange av de reisende forlater toget underveis slik at jeg også får sitte, men det er et stort antall som reiser det meste av strekningen.I den lille byen er det lite folk i gatene. Mange av butikkene er tomme, og mange av arbeidsplassene er flyttet til land med billigere arbeidskraft. Den store papirfabrikken, som var kjent for sin svovelaktige duft, gikk konkurs da den ikke klarte konkurransen. I min barndom fantes en kortstokk hvor det på hvert kort var avbildet en av byens bedrifter. I dag er de fleste borte eller redusert til en liten avdeling, som administrerer driften i et fjerntliggende land.
Tendensen er den samme mange steder, arbeidsplassene klumper seg sammen i de store sentraene. Her presses også boligprisene opp til et nivå som er urealiserbart for et stort antall mennesker. Antall pendlere øker. Hver dag fører pendlingen til titusenvis av timer med uproduktivt slit. En utrolig sløsing med menneskelige ressurser. I tillegg kommer selvsagt all energien som forbrukes og forurensingen fra dem som reiser med bil og buss. For mange av de som velger å bli boende i byen blir boutgiftene så høye at det setter begrensinger for deres frihetsrom og livskvalitet.
For bedriftene er det et konkurransefortrinn å befinne seg i sentrum, men for samfunnet som helhet er utviklingen uheldig. Det er åpenbart at det mangler en fornuftig plan. Politikerne har vist liten vilje til å gripe inn i prosessen. Noen statlige bedrifter er flyttet til fjerntliggende steder som Førde, Brønnøysund og Mo i Rana, men ingen ser ut til å ville gjøre noe med situasjonen rundt sentrumsnære strøk. Dette er heller ikke så enkelt fordi de berører en rekke ulike kommuner, men vi ser her som i de fleste andre miljøutfordringer at det både trengs overordnede tiltak og stimulanser i tillegg til initiativ og støtte fra enkeltmennesker.
