Gjøgling og sirkus har vært sentralt i kulturen vår gjennom alle tider, men det er også i dag en aktuell kunstform i stadig utvikling. Cirkus Xanti kjemper nå for å få sirkus inn på det offentlige kulturbudsjettet.

Olav Tryggvasson imponerte sine vikinger ved å løpe på årene mens de rodde. I alle kulturer og tider har fysiske ferdigheter vært viktige i arbeid og krig. Det har alltid vært mennesker som har innøvd ekstreme ferdigheter, som har gjort stort inntrykk og skapt underholdning for hele folket. Utviklingen av sirkuskunsten har på ulike måter samvirket med utviklingen av teateret. I en periode var de to ganske adskilt i et teater, med hovedvekt på levendegjøring av tekst, og de rene sirkusforestillingene, med stort innslag av dyr, akrobater, klovner og tryllekunstnere. Men i frie teatergrupper fra 1960-tallet av ble sirkusferdigheter igjen en del av teatret og fortsatte å utvikle seg til den varierte samtidsscenekunsten sirkus er i dag.

Vandrende kulturhus

Jeg sitter i en hage i Hvitsten, ikke så langt fra Drøbak, i solskinn og med god utsikt over Oslofjorden. Sverre Waage gir meg en omfattende innføring i sirkusets funksjon og historie. Han er regissør, dramatiker og produsent, og har blant annet vært teatersjef ved Haugesund teater.

Han startet Cirkus Xanti i 2001 med den kritikerroste forestillingen Ringen og dro på en omfattende turné i Sør-Norge i et slitt, gammelt sirkustelt. I 2003 skapte han eventyrforestillingen Trollprinsen i et sirkustelt i Hunderfossen, bestilt av familieparken. Den ble seinere satt opp på Haugesund Teater og på hovedscenen til Det Norske Teatret i nye versjoner i 2004 og 2005. Versjonen fra 2005 fikk Hedda-prisen for beste barne- og ungdomsforestilling i 2006.

I 2004 begynte prosessen med å få opprettet Sirkuslandsbyen, en mobil sirkusfestival og –senter, som skulle bli en arena for produksjon og presentasjon av sirkus som scenekunst i Norge, og samtidig et integrerende pop-opp kultursenter og møtested for de lokalsamfunnene Sirkuslandsbyen besøker.

Den første Sirkuslandsbyen dro på turné i 2007 med tre forestillinger, Trollringen, Sirkus Cabaret og Sirkus Cirka, i innleide sirkustelt og vogner. En Sirkuslandsby med egne sirkustelt ble først realisert i 2009–10 med flerårig støtte fra Norsk kulturråd (2009–2015). Med egenkapital og støtte fra Norsk kulturråd kunne Sirkuslandsbyen endelig starte arbeidet med å videreutvikle og etablere sirkus som scenekunst i Norge.

Sirkuslandsbyen er det største prosjektet til Cirkus Xanti og opptar det meste av arbeidet gjennom året. Siden etablering av Sirkuslandsbyen etter 2009 har så a si alle kompanier og utøvere som definerer seg til de nye sirkusgenrene i Norge vært innom Sirkuslandsbyen med forestillingsprosjekter, deltatt i kurs, workshops m.m. Samt en rekke nordiske og internasjonale prosjekter. Alle norske prosjekter som kan tilpasses Sirkuslandsbyens lokaliteter, er ønsket velkommen, det være seg amatører eller profesjonelle. Det har vært et bevisst valg og i tråd med intensjonene og premissene for den flerårige støtten fra Norsk kulturråd.

Sirkuslandsbyen har vært arrangert årlig i Torshovparken i Oslo, siden 2009, og siden da har Cirkus Xanti åpent invitert til deltagelse i eierskap og drift av Sirkuslandsbyen. Men til nå er det ingen som har hatt ressurser til å ta dette ansvaret og denne risikoen. I 2017 ønsket derfor Cirkus Xanti å satse på en forandring for å aktivere Circus Village Network og sirkusmiljøet i Norge til en prosess mot en fastere organisering. Målet var at et nytt og sterkt Circus Village Network kunne overta og drifte Sirkuslandsbyen og de etablerte festivalene i Sandvika og Oslo.

«Konklusjonen ble dessverre at alle vil være med å leke, men ingen andre enn Cirkus Xanti vil og kan ta ansvar og risiko for å drive og drifte Sirkuslandsbyen. Og siden Cirkus Xanti ikke har fått tilstrekkelige forutsigbare tilskudd til å engasjere og lønne flere for å utvikle prosjektet til et helårlig sirkussenter for sirkus som scenekunst i Norge, sitter vi fremdeles i en catch 22, og steinen må rulles opp bakken på nytt hvert eneste år av Cirkus Xanti alene, som ansvarlig.»

Sirkuslandsbyen har gjort et stopp, og dét er mange glade for.

Å drive Sirkuslandsbyen er ikke bare å arrangere flere uker med internasjonale festivaler hvert år, men også et omfattende vedlikeholdsarbeid og lagring av sirkustelt, vogner og utstyr. For å kunne drive Sirkuslandsbyen må Cirkus Xanti også vedlikeholde et nordisk- og internasjonalt nettverk og samarbeid, skape inntekter og arbeid til sirkusartister og teknikere på egne forestillinger gjennom året samt produsere og re-produsere et basisprogram til Sirkuslandsbyen.

«Men vi gir ikke opp. Med forholdsvis små midler kan Sirkuslandsbyen stå opprigget for bruk mesteparten av året så at si overalt i Norge. Opprigget i full størrelse er Sirkuslandsbyen på størrelse med et stort regionteater, med 4 scenerom med samlet publikumskapasitet på ca. 1200. Driftskostnadene vil kun være en brøkdel av driftskostnadene til et regionteater. Men det vil bety enormt mye for utviklingen av et produksjonsmiljø for sirkus som scenekunst.

Oslo er den eneste hovedstaden i Europa som ikke har et produksjons- og visningssted for sirkus som scenekunst. Eksempler fra andre land viser at fra det øyeblikket et senter blir startet, med profesjonell drift knyttet til produksjon, trening og undervisning, eksploderer aktiviteten, og en lang rekke sirkusartister, – prosjekter og -kompanier skaper en base knyttet til senteret og blir en stor og viktig ressurs for en kvalitativ utvikling i hele landet på alle nivåer. Så vår bønn til Kulturrådet er å gjøre et vakkert og storslagent unntak for Cirkus Xanti og Sirkuslandsbyen, ta oss ut av den lange scenekunstkøen og gi oss et forutsigbart og stort nok tilskudd til å skape den samme utviklingen i Norge.»

Kampen for pengene

Jeg får en omfattende innføring i Sverres store arbeid med å skrive søknader til Norsk kulturråd og andre offentlige instanser, noen år har de fått midler, andre år har det vært magrere. Spesielt etter at høyresiden kom til regjeringsmakten, har det vært mindre vilje til å støtte den frie skapende delen av kulturlivet. I det hele tatt har det vært liten forståelse for sirkus som kunst- og kulturuttrykk her i Norge. I Frankrike kom det derimot en oppblomstring under president Mitterand. Da fikk landet statlig støttede sirkusskoler, og det ble gitt offentlig støtte til sirkuskompanier. Et vendepunkt for sirkus i Skandinavia var da Circus Cirkör ble grunnlagt i Sverige på midten av 1990-tallet. De fikk raskt omfattende støtte for å etablere et senter for utvikling av nysirkus i Sverige. Circus Cirkör har i dag et stort sirkussenter i Botkyrka kommune syd for Stockholm. Her har de også eget sirkusgymnas. I tillegg til spektakulære forestillinger, som turnerer verden rundt, driver de kursvirksomhet. I et forsøk på å forklare hva nysirkus er skriver de: «Tenk deg en kreativ blanding mellom teater, akrobatikk, mime, rockemusikk og gateaktivteter, som skating og hiphop.»

Oslo er den eneste hovedstaden i Europa som ikke har et produksjons- og visningssted for sirkus som scenekunst.

Sverre Waage drømmer om et eget sirkussenter i Norge. Han har sett etter passende steder i over 20 år og vært med på forhandlinger med flere byer og kommuner og har fremdeles et håp om at det gamle Botsfengslet kan omdannes til et mangfoldig kulturhus, som kan inkludere et første norske sirkussenter. En tomt ved Hausmania i Oslo var egentlig prosjektert til sirkusbygg, men politikerne hevdet at sirkusmiljøet ikke var interessert, og vips, så ble enda et kino og teater, Vega Scene, bygd i Oslo.

Sirkus kan være nervepirrende underholdning.

Pedagogisk arbeid

I Norge får idrettsstjerner stor oppmerksomhet når de har trent opp kroppen til å yte maksimale resultater. Akrobater som trener seg opp til ekstreme prestasjoner, får sjelden samme oppmerksomhet. Vi mennesker har mulighet til å trene en rekke ulike evner, og det å beherske nye områder styrker selvfølelsen. Så selv om ikke alle kan bli sirkusartister, kan mange ha stor glede av å trene akrobatikk, sjonglering og andre sirkusdisipliner. Mange unge får i dag ikke noe annet tilbud enn det de kan få ut av en datamaskin. I sommer har Cirkus Xanti holdt kurs for barn og ungdom i bydel Søndre Nordstrand i Oslo, en bydel med innflyttere fra mange verdenshjørner. Det er neppe noe som styrker integreringen bedre enn det å gjøre noe sammen. Dette har man innsett i Frankrike og flere andre land hvor man arrangerer sirkuskurs i bydeler som mangler lokale kulturtilbud og har høy andel innvandrere. Sverre har et ønske om at ungdommer kan få bruke sirkusteltene til Cirkus Xanti som sitt eget kulturhus, til det de brenner for. I tillegg kan de få lære å rigge opp sirkustelt, rigge og styre lys og lyd, som kan bli meningsfulle yrker for noen av ungdommene i fremtiden.

Sirkusets fremtid

Fra gammelt har sirkus vært underholdning for voksne mennesker, særlig fra arbeiderklassen. Etter hvert er det blitt aksjoner og forbud mot dyr i sirkus, som har gjort at mange tradisjonelle sirkus har lagt ned. Fra gammelt av var sirkusyrket noe som gikk i arv. Barna ble lært opp av sine foreldre, og i de sirkus foreldrene jobbet i. Sirkus var en delvis lukket nomadisk subkultur i utkanten av storsamfunnet. Men i dag er sirkus en aktiv og skapende del av samfunnet. De fleste land i Europa har en offentlig forvaltning av sirkus, med en infrastruktur av sirkushøyskoler, produksjons- og visningssentre. Frankrike har f.eks. i dag over 300 offentlig støttede sirkuskompanier. Sirkus er en viktig kulturimpuls i vår tid, som trenger oppmerksomhet og økonomiske støtte, også i Norge.

Flott akrobatikk er et fint alternativ til de konvensjonelle sirkusenes innslag med dyr i fangenskap.