Markedet flommer over av bøker om ledelse og samarbeid, og da boken Ledelse på apestadiet dukket opp i postkassen, forventet jeg mer av de velmente, men også velkjente frasene. Heldigvis ble jeg overrasket, ikke fordi alt var nytt, men fordi denne boken var skrevet i et levende og presist språk og fordi den peker fram mot en ny form for økonomi, hvor samarbeid og menneskeverd står i sentrum. I følge forfatterne er det slutt på den tiden da den mektige sjefen styrte bedriften mot et størst mulig overskudd til eierne. Moderne mennesker krever noe mer, de vil at virksomheten skal ha en mening i seg selv, og de vil ha innflytelse. En moderne leder må trekke medarbeiderne med i beslutningsprosessen og anerkjenne dem som ulike individer og forstå deres følelser. Forfatterne stiller spørsmål om vi har blandet begrepene vekst og utvikling. De beskriver Gore selskapet (Gore-tex) som ikke har noen formelle sjefer, og avviser at økonomisk belønning fremmer kreativitet. Dette bare for å nevne noen av bokens interessante emner. Hele tiden trekkes det paralleller til sjimpanser og andre apesamfunn. Det er selvsagt grenser for hvor mye en kan lære om mennesker ved å studere aper, men disse skildringene gir humoristiske og tankevekkende avbrekk i boken.