Han hevder at bærekraftig samfunnsutvikling ikke er mulig uten rettferdighet. Forklaringen er enkel, vi må leve i harmoni med naturen, men vi trenger også bolig, mat, klær og tilgang til kultur. I tillegg til å kartlegge årsakene bak urettferdighet diskuterer han mulige løsninger på problemet. Selv om det ikke finnes enkle løsninger, er det i et historisk perspektiv god grunn til å være optimistisk. I et langt tidsperspektiv har utviklingen beveget seg i positiv retning.

HISTORISK UTVIKLING

Piketty beskriver en historie preget av vold og sosial kamp, kjennetegnet av nedturer og katastrofer. Men i det lange løp har samfunnet beveget seg mot en mer rettferdig fordeling av økonomiske goder, reduksjon av rase- og kjønnsforskjeller og bedre tilgang til helsetjenester, utdanning og demokratiske rettigheter. Utviklingen har vært en endeløs kamp mot urettferdighet.

Men han viser også at etter 1980 har utviklingen akselerert i negativ retning, urettferdigheten har økt dramatisk. Det har vært en tendens til at en økende andel av totalinntekten havner hos de 10 prosent rikeste. Samtidig har det vært et betydelig fall i andelen som tilfaller de fattigste 50 prosentene. Forklaringen på denne utviklingen finner Piketty i at kapitalismen fører til konsentrasjon av økonomisk makt i hendene på stadig færre og mer mektige kapitaleiere. Det kapitalistiske systemet er basert på ukontrollert konsentrasjon av kapital som mangler både sosiale og miljømessige mål. Denne utviklingsmodellen er politisk og økologisk uholdbar.

For å snu den negative utviklingen må vi kombinere ulike indikatorer – miljømessige og økonomiske. Som eksempler nevner Piketty at vi i tillegg til å definere mål for karbonutslipp og biologisk mangfold må formulere tydelige mål for reduksjon av ulikheter i samfunnet. For å utvikle et rettferdig samfunn, nasjonalt og globalt, er det helt nødvendig å utvide forståelseshorisonten slik at økonomi ses i sammenheng med økologiske og sosiale verdier.

HVA ER ET RETTFERDIG SAMFUNN?

Piketty foreslår følgende «mangelfulle» definisjon på hva som kjennetegner et rettferdig samfunn. I et rettferdig samfunn har alle tilgang til et bredest mulig spekter av grunnleggende goder. Det vil blant annet si at sosioøkonomiske relasjoner, eiendomsrettigheter og fordeling av inntekt og formue er organisert på en måte som sikrer at de minst begunstigede får de best mulige livsvilkårene. Piketty understreker at det betyr at ulikheter aksepteres så lenge det forbedrer betingelsene for de svakeste i samfunnet. (Her er Piketty helt på linje med John Rawls rettferdighetsfilosofi).

Selv om definisjonen ifølge Piketty ikke er fullstendig dekkende, inneholder den noen helt ufravikelige prinsipper. Lik tilgang til grunnleggende goder skal være absolutt. Det vil si at man kan ikke tilby økte demokratiske rettigheter, utvidet tilgang til utdanning eller høyere inntekt til visse grupper samtidig som man fratar andre retten til å stemme, gå på skole eller motta helsehjelp.

INDUSTRIELL REVOLUSJON, KOLONIALISME OG ØKOLOGI

All tilgjengelig forskning viser at utviklingen av vestlig kapitalisme er nært knyttet til internasjonal arbeidsdeling, hemningsløs utnyttelse av naturressurser og militær dominans. Denne utviklingen begynte så tidlig som i det femtende og sekstende århundre og akselererte dramatisk i løpet av det attende og nittende århundre. Kort fortalt, kolonialisme og militær dominans tillot vestlige land å organisere verdensøkonomien til egen fordel og henviste resten av planeten til en varig perifer posisjon.

Ifølge Piketty er det ikke tilstrekkelig å redusere de negative symptomene. For å sikre at alle, uavhengig av sosial og etnisk bakgrunn, får likestilt tilgang til utdanning, arbeid og eiendom er det nødvendig å gjøre grunnleggende endringer i det økonomiske systemet.

DELTAKENDE SOSIALISME

Løsningen Piketty skisserer har han gitt betegnelsen «Deltakende sosialisme». Han poengterer at forslaget er basert på de erfaringene han har opparbeidet gjennom omfattende forskning på urettferdighet i et historisk perspektiv. Han påpeker at betegnelsen deltakende sosialisme på den ene siden er valgt for å skille forslaget fra den hypersentraliserte sosialismen, som ble praktisert i Sovjetunionen og andre kommunistiske stater. På den annen side er det også viktig å beskrive en fortelling som viser på hvilken måte deltakende sosialisme representerer en systemisk transformasjon av kapitalismen. En ny form for demokratisk sosialisme, desentralisert og selvforvaltende, økologisk og multikulturell, gjør det mulig å strukturere en annen verden som er langt mer frigjørende egalitær enn den nåværende.

Resistance by elites is an ineluctable reality today (…) such resistance can be overcome only by powerful collective mobilizations during moments of crisis and tension

Grunninntekt og garantert arbeid til alle er verdifulle verktøy for å endre situasjonen og balansere maktforhold, men de strekker dessverre ikke til. I tillegg er det påkrevet å legge til rette for utvikling av kollektive og samarbeidende strukturer, som bidrar til et levende demokrati.

KONKLUSJON

Piketty hevder at frihandel uten kontroll har ført til en kraftig økning i ulikheter innen og mellom land og et hemningsløst rush mot global oppvarming. Vi må erstatte de kommersielle og finansielle avtalene som til nå har preget globaliseringen med overenskomster som fremmer ekte, bærekraftig og rettferdig utvikling. De nye avtalene setter eksplisitte, bindende sosiale og miljømessige mål, kombinert med kvantifiserte, verifiserbare kriterier.

Når folk blir fortalt at det ikke finnes noe troverdig alternativ til dagens sosioøkonomiske system, er det ifølge Piketty ikke overraskende at de søker løsninger som består i å forsvare sine posisjoner og identiteter. Historien viser at det som gjør endring mulig fremfor alt er sosial og politisk mobilisering kombinert med eksperimentering med alternative løsninger, utviklingen utspiller seg aldri slik lærebøker kan få en til å forvente.