Ja, det kan vi. Det er konklusjonen til forsker Bjørn Grinde, som har besøkt urfolk, økolandsbyer og klostre i fire verdensdeler. Men det er ingen steder som bare er ideelle og ingen som er slik at Bjørn Grinde ville slå seg ned der for godt.

I dag finnes det kataloger over et stort antall økolandsbyer. Det disse har til felles er en økologisk målsetting og at menneskene er nærmere forbundet med hverandre enn de er i det øvrige samfunnet. Bjørn Grindes reise viser at de ut over dette kan være høyst forskjellige både når det gjelder livspraksis og målsetting. Innblikkene han gir er interessante, de beskriver mennesker som i større eller mindre grad prøver å vise at en alternativ utvikling er mulig. Flere prøver å skille arbeid fra lønn ved å påpeke at arbeid er noe vi gjør fordi det er meningsfullt eller som de sier på Findhorn: „Arbeid er en aktiv form for kjærlighet.“

Grinde har oppdaget at de sterkeste fellesskapene er de som har en spirituell målsetting. Han har kommet til en forestilling om at religiøse tendenser er nedlagt i menneskesinnet, og at de er en ypperlig tilgang til gode opplevelser. Ut over dette har han vanskelig for å trenge inn i hva det spirituelle egentlig er. Det er derfor ikke så rart at han har vanskeligere for å finne seg til rette i de klosterlignende samfunnene som vi finner i den franske Ark-bevegelsen enn på steder hvor de vektlegger stor grad av fysiske kontakt og friere form for seksuell omgang. Gjennom Grindes reise blir vi kjent med mange ulike prosjekter, fra den helt ferske Hurdalsjøen økolandsby utenfor Oslo til to veletablerte japanske initiativer.

Bjørn Grinde har for det meste deltatt på ulike innføringsuker eller lignende tiltak som slike steder har for å etterkomme andre menneskers ønske om innsikt. For mange steder har nok dette også blitt en viktig inntektskilde. En skal ikke skille seg så mye ut for å bli en turistattraksjon.

Det er begrenset hvor mye innsikt en får i løpet av et kort opphold, både i forhold til bakenforliggende tanker og i forhold til hvordan livet egentlig arter seg, men som forsker stiller Grinde gode spørsmål om hvor lykkelige folk egentlig er, om likestilling og om noen er „likere enn andre.“ Han har en lett ironisk stil som kan være humoristisk, men av og til sklir ut i det flåsete. Dette kunne vært unngått med mer motstand fra forlaget.

Bjørn Grinde har en sterk tro på at det vesentlige i mennesket ligger i genene og hjernen. Dette er selvsagt viktige organer, men de alene er neppe tilstrekkelig for å forstå det spesifikt menneskelige – det som får oss til å undres over tilværelsenes og samlivets mange gåter. Grinde vil gjerne plassere alt i en atferdsbiologisk modell, men er samtidig et søkende menneske som både i tenkning og livspraksis er villig til å undersøke andre måter å tenke på. Han er mest interessant å lese når han klarer å løsrive seg fra sin egen dogmatikk.