I en slik situasjon kan det være nyttig å støtte seg på forenklede eksempler, som illustrerer et hovedpoeng. Et slikt eksempel er en landsbyøkonomi i middelalderen hvor vi bortser fra griske herskere.

Artikkelforfatter Arne Øgaard. Foto: Stig Weston

Vi ser for oss gruvearbeidere, fiskere, jegere, skogsarbeidere og bønder, som henter inn ressurser direkte fra naturen. Vi ser også for oss en rekke håndverkere, som bearbeider disse ressursene. Det er møllere, bakere, ølbryggere, smeder, skomakere, vevere, skreddere, tønnemakere, husbyggere, møbelsnekkere, pottemakere og en rekke andre. Alle har det til felles at de frembringer noe vi trenger for å få dekket våre materielle behov.

Men så kan vi tenke oss at de en dag produserer mye mer enn det er behov for. Da kunne de selvsagt tatt det med ro med kortere arbeidsdager, men i stedet bruker de overskuddet til å dekke behovene til noen lærere, prester, helse- og omsorgsarbeidere, vektere, kunstnere og filosofer. Disse menneskene tilfører også samfunnet viktige verdier.

Men en stor forskjell er at de første kan klare seg uten de siste, mens de siste ikke kan klare seg uten de første. Skjønt de siste tilfører også verdier som kan ha betydning for produksjonen. Legen får mølleren raskere frisk, og læreren tilfører kunnskap, som kan bidra til å utvikle teknologien. Presten, filosofen og kunstneren tilfører åndelig føde, som kan være helt vesentlig for å oppleve et meningsfullt liv.

I dag skiller politikerne ofte mellom privat og offentlig virksomhet, men dette er en noe annen inndeling. Det er mye privat virksomhet som er finansiert av det offentlige. Det vil si av overskudd, som er hentet inn fra produktiv sektor. Dette kan gjelde private barnehager, friskoler og også mye av aktiviteten innen helse og forskning. Det er derimot ikke så mye produksjon som er støttet av det offentlige, skjønt bøndene får betydelige tilskudd, og det gjelder også mye innovasjon.

Et ferskt eksempel er at Staten ga støtte til utvikling av batteriteknologi og planlegging av en batterifabrikk. Men myndighetene ville ikke bidra til oppbyggingen av selve fabrikken. Det skulle private investorer ta seg av. Men når disse investorene kom inn, fant de fort ut at de ville tjene mer på å legge fabrikken til Tyskland hvor lønningene er lavere. De storslåtte visjonene om industri og mange arbeidsplasser i Nord-Norge ble det ikke noe av.

Nylig var jeg på et foredrag om hva vi nordmenn skal leve av etter oljen. Det er jo etterspørsel etter ingeniører i kommunene og et stort behov for mennesker i skolen og helsevesenet. Det mangler ikke på arbeidsoppgaver. Men det interessante var at foredragsholderen ikke hadde innkalkulert et Norge uten oljeinntekter. Selv om vi ikke direkte spiser eller kler oss med olje, er oljeinntektene noe av grunnlaget for at vi nå kan importere det meste av det vi trenger for å dekke våre materielle behov.

I min barndom fantes det fabrikker for det meste i her i Norge. Vi produserte klær, sko, tv-apparater, vaskemaskiner, vaskepulver, medisiner og mye annet. Nå lages det meste av dette i land med minimale lønninger og dårlig arbeidsmiljø. Vi har selvsagt fortsatt inntekter fra fisk, våpen og noe teknologi, men dette er neppe nok til å dekke opp for alt vi trenger å importere. Jeg savner derfor en mer realistisk debatt om hva vi skal leve av etter oljen.