Foto: Stig Weston

Globalt fotavtrykk måler vår belastning på kloden gjennom forbruket av naturressurser og utslippet av klimagasser og annen forurensing. Ifølge denne modellen må vi ha tre kloder hvis alle skal leve som oss nordmenn. Ut fra lignende beregninger har vi forbrukt vår årlige andel av jordas ressurser allerede i midten av april. Resten av året burde vi egentlig gå i dvale, men siden dette ikke er mulig, burde det være åpenbart at vi må ha en drastisk reduksjon i forbruket av energi og materielle ressurser. Dessverre lar dette seg vanskelig gjøre i et system som er basert på økt forbruk.

I sin mest naive form ble dette tidligere uttalt med frasen om at jo mer vi forbruker, desto bedre vil de fattige få det. Høyt forbruk skaper nye arbeidsplasser, og store skatteinntekter gjør at Staten kan finansiere arbeidsplasser innen helse, utdanning og kultur. Det er ingen som sier det like klart lenger, men det ligger som et uuttalt premiss for det meste av dagens politikk.

Et annet forhold som styrer utviklingen, er nordmenns forventinger om evig reallønnsvekst. I noen yrker trengs det åpenbart høyere lønn, men så lenge lønnstilleggene gis i prosent, er det de rike som får mest, og deres belastende forbruk fortsetter å øke. Slike vekstforventninger gjør det vanskelig for politikerne å gjøre endringer, og de blir neppe gjenvalgt om de lover de nødvendige tiltak.

Dette betyr selvsagt ikke at politikerne ikke kan gjøre noe, men de står i meget krevende dilemmaer. De prøver å redusere utslippene av klimagasser ved å elektrifisere. Men økt energiproduksjon med vindmøller skaper en rekke nye problemer. Planene om å elektrifisere gassanleggene på Melkøya skapte protester både fra de miljøbevisste og næringsinteressene.

I tillegg lever vi i en situasjon hvor mange opplever økonomisk usikkerhet på grunn av krigen i Ukraina, fallende kronekurs, en europeisk markedsbørs for strømpris og et fritt rom for spekulanter i eiendom. Noen av disse forholdene ligger utenfor norske politikeres handlingsmuligheter. Mens i andre forhold lever politikerne i spennet mellom økt statlig styring og troen på at markedet kan ordne alt til det beste.

Årets kommunevalg avspeilte antagelig velgernes misnøye med dagens regjerings evne til å mestre disse dilemmaene. Høyresiden gikk sterkt frem uten å vise noen klare alternative løsninger. Deres tydeligste løfte var mindre skatt, og det er ikke så overraskende at mange er opptatt av sin egen situasjon når den personlige økonomien blir svekket. En enslig motstemme var Knut Nærum som skrev: «Jeg betaler gjerne mindre skatt, men da skal jeg vite hva den ikke går til».

I det store bildet vil vi ikke selv få det bedre hvis vi bidrar til å forsterke nasjonal og global urettferdighet, eller hvis vi ikke klarer å bevare naturen og den økologiske balansen som er selve livsgrunnlaget vårt. Det er heller ikke noe som tyder på at økt forbruk vil gi de fleste i Norge et bedre liv.

Det trengs åpenbart en grunnleggende endring av verdier og styringssystemer, slik at utviklingen i større grad kan styres av fornuft, medmenneskelighet og naturbevissthet. Dessverre ser det ikke ut til at dagens politikere kan bidra tilstrekkelig med dette. Det hjelper lite med de regelmessige skiftningene mellom røde og blå styringspartier. Vi trenger aktive sivilsamfunnsorganisasjoner, som er i stand til å tenke langsiktig.

En leder i Unge Høyre uttalte at Greta Thunberg-generasjonen var død. Selv om han modifiserte sitt utsagn i ettertid, kan vi håpe at de unge fortsatt kan engasjere seg i arbeidet med å bevisstgjøre oss om hva et godt menneskeliv egentlig er og hva som skal til for å organisere samfunnet på en mer bærekraftig og rettferdig måte. Uten sterke folkebevegelser i ryggen er politikerne ganske maktesløse. Ved å slutte opp om konkrete alternativer som Cultura Sparebank, kan vi påvirke utviklingen ved å vise at en samfunnsbevisst praksis er mulig.