Vi må bruke mindre!
Arne Øgaard
Publisert: 05/11/2024
Politikere har økt forbruksvekst som mål. Det skal de få til via det grønne skiftet. Jason Hickel hevder at det er en illusjon.
Mange er bekymret for atmosfærens stigende innhold av klimagasser. Global oppvarming medfører destruktivt ekstremvær, havstiging og mye annet som burde være kjent. I Norge vil vi bidra til å endre denne utviklingen gjennom elektrifisering. Mest mulig skal gå på strøm og i noen tilfeller på hydrogen, men hydrogen fremstilles ved bruk av store mengder elektrisitet. Vi bor i et land som er begunstiget med store mengder vannkraft, men dette er ikke lenger nok. Vi trenger ekstra tilførsel fra sol og vind. Dette er ikke uproblematisk. Vi hører daglig om protester mot alvorlige naturinngrep. Fosen og Finnmark har fått mye oppmerksomhet, men det protesteres de fleste steder hvor det planlegges å bygge vindmøller.
Elektrifiseringen trenger store mengder av ulike mineraler, og i Norge er det protester mot blant annet forurensende kobbergruver. Men store deler av mineralene utvinnes i land hvor det er mulig å ta langt mindre miljøhensyn. Ved utvinning av litium i Andesfjellene trengs det store mengder vann, og gruveselskapene beslaglegger så mye at bøndene ikke får tilstrekkelig med vann og må forlate gårdene sine. Gruvedrift medfører også utslipp av giftige kjemikalier, som kan havne i drikkevannet.
Vi er i ferd med å ødelegge naturen med håp om å redde klimaet, men det er også et spørsmål om det i hele tatt finnes mineraler nok. Norge skal prøve gruvedrift på store havdyp, men også det kan bli en miljøkatastrofe. Et annet aspekt er at størstedelen av de mineralene som utvinnes i landene i sør, blir fraktet til de rike landene i nord. Jason Hickel kaller dette for den moderne kolonialismen.
Drivkraften i denne destruksjonen er kapitalismen. Hickel påpeker at det særegne med dagens kapitalisme er at økonomiske virksomheter ikke bare må skape overskudd, men at dette overskuddet skal reinvestere slik at profitten blir enda høyere. Målet er ikke lenger å dekke behov i samfunnet, men å tilfredsstille investorenes begjær.
Vi trenger derfor et annet økonomisk system, som er basert på et lavere og bærekraftig forbruk av råstoffer og energi. Han kaller dette degrowth, og hans norske tilhengere diskuterer om nedvekst vil være den beste betegnelsen.
Hickel ser for seg et samfunn med produkter som blir laget for å vare, og som kan repareres, og hvor direkte miljøskadelige virksomheter blir nedlagt. Han vil ha slutt på kasting av mat og brukbare klær. Han ønsker også begrensinger i reklame med henvisning til undersøkelser som viser at folk påvirkes til å kjøpe ting de egentlig ikke vil ha. I en slik situasjon må vi fordele arbeid og lønn på en bedre måte. I noen bransjer må det bli kortere arbeidstid, mens mennesker også vil kunne bli lønnet for å gjøre det de opplever som meningsfullt.
Det er ikke vanskelig å se for seg en mer bærekraftig organisering av arbeidsliv og økonomi, men det er mer utfordrende å se for seg veien frem dit. Hickel har ingen enkel løsning, men skriver at utviklingen må skje gjennom demokratiske prosesser.
Boken starter med innblikk i økonomisk historie med hovedvekt på England. Den gir også en kritisk drøfting av måleenheten BNP, brutto nasjonalprodukt. Boken inneholder mange viktige ideer og bevisstgjørende innspill, men går i liten grad inn på hvordan et liv med lavt forbruk kan bli et rikere liv. Dens viktigste budskap er påminnelsen om at vi må tenke helhetlig når det gjelder forbruket av mineraler, og ikke kun på hvordan vi i Norge skal nå våre klimamål.